Jorda er en ressurs som har vært viktig for landet i flere tusen år og vil gi utkomme og matsikkerhet også i uoverskuelig framtid. En slik ressurs er for en nasjon svært vanskelig å verdsette høyt nok.

Samtidig har Norge ikke tilstrekkelig med jordbruksarealer til at vi under dagens forhold sikrer annet enn opp mot 50 prosent selvforsyning, regnet på kaloribasis. For tiden ligger selvforsyningsgraden på 40 prosent om man hensyntar fôrimporten. Selvforsyningen under et krisekosthold vil kunne være større, gitt at Norge greier å utnytte sin jordressurs best mulig.

Eller som det het i «Mor Norges Matbok» fra 1940: «Skriftets hovedoppgave er å stille opp en plan for et sunt kosthold som bedre enn nå nytter vårt lands egen produksjon av matvarer og frigjør oss mest mulig fra å innføre matvarer til landet». Den gang trakk de særlig fram fisk, melk, poteter og grønnsaker. I vår tid kan vi også legge til korn, hvis økning nok er jordbrukets største suksess etter krigen.

Allerede før koronakrisen var det klart at vi trengte en fokusert overgang til større andel av norske fôrressurser og høyere planteproduksjon.

Korn-, potet- og grøntområder i Norge representerer da en særlig ressurs. Ett dekar jord med industripotet eller -gulrot, kan produsere kalorier for opptil fire personer for helt år. Gode hveteavlinger gir energi nok til 1,5-2 personer per dekar. Siden vi har mye grasland i Norge, er melkeproduksjonen og grasbasert kjøttproduksjon avgjørende i en krisetid, så god bruk av disse arealene er også avgjørende for selvforsyningen, og særlig når det gjelder proteiner og fett.

Det kan i så fall bli nødvendig med flere melkekyr for å øke totalvolum grunnet økt forbruk og dersom vi ikke får importert tilstrekkelig råvarer til kraftfôr. Svin og fjørfe omdanner korn med begrensede bakeegenskaper og lavere kvalitet til høyverdig ernæring. Slik utnytter Norge gjennom kanalisering og rasjonelt husdyrhold sitt arealgrunnlag.

Den totale norske kornproduksjonen er i et normalår på godt over 1 million tonn (i fjor 1,3 millioner tonn), der det meste av dette vil kunne brukes som mat om det inntas i form av grøt, gryn, flatbrød etc. Til sammenlikning av kornproduksjonen i Norge under krigen i snitt under 400.000 tonn. Siden dagens forbruk av mel og importerte bakevarer er under 500.000 tonn per år, burde det dermed være nok korn til befolkningen i en krisesituasjon.

Men 80 prosent av kornet vi spiser er hvete, som har begrenset dyrkingspotensial i kalde Norge. I snitt oppnår 50 prosent av den norske hveten ikke matkvalitet, og brukes i dag til dyrefôr. I et normalår dekkes rundt 2/3 av forbruket av mel og bakevarer gjennom import. Selv om vi reduserer kravene til bakekvalitet for den norske hveten, vil fortsatt anslagvis halvparten måtte importeres.

De to viktigste kildene til energi i nordmenns kosthold er korn og melk, som utgjør henholdsvis 29 og 19 prosent av vårt energiinntak. Kjøtt og egg er den tredje viktigste kilden til energi i kostholdet med 15 prosent av daglig energiinntak. Plantefett og sukker bidrar med rundt 10 prosent av energitilgangen, og er i overveiende grad importert. Som følge av lavt energiinnhold er energibidraget fra grønnsaker kun rundt 2 prosent i nordmenns kosthold, hvorav halvparten er norskprodusert.

Rundt to tredeler av potetene er norskproduserte, men til tross for et høyere energiinnhold enn grønnsaker bidrar norske poteter med kun godt og vel 3 prosent av energiforbruket. Å doble nordmenns forbruk av norsk potet og grønnsaker er relativt enkelt om man baserer seg på å produsere mer potet og rotfrukter som kålrot, gulrot, neper og løk. Nordmenn har eksempelvis nå cirka entredel av forbruket potet og potetprodukter relativt til 1960. Eventuelle overskudd kan også brukes til husdyrfôr om det kniper.

Samtidig er det en stor reserve i fisk. Fisk utgjør i dag cirka 2 prosent av nordmenns energiinntak, tilsvarende et årlig konsum i Norge på snaut 120.000 tonn. Siden villfangst av matfisk utgjør minst 1.500.000 tonn i året (råvekt), og lakseoppdrett 1.200.000 tonn, er det godt rom her. Selv om oppdrettslaksen lever på 90 prosent importert fôr, vil den i en krisesituasjon være et viktig bidrag til norsk kosthold under en lang utslaktingsperiode, og en mindre produksjon vil kunne opprettholdes basert på norsk fôr.

Basert på historiske tall fra siste krig og Alstadheimutvalgets beregninger, kan det anslås at fiskekonsumet i hvert fall kan femdobles til 10 prosent. Og det er neppe tilgangen som begrenser bruken, men heller hvor mye vi kan greie å spise, da fisk er mindre fleksibel som råvare enn mel, melk og poteter.

Allerede før koronakrisen var det klart at vi trengte en fokusert overgang til større andel av norske fôrressurser og høyere planteproduksjon av alt fra gras, korn og mer grønt, samt mer beite. Nå bør dette forsterkes både av hensyn til å styrke selvforsyningen og øke norsk verdiskaping og omstilling. Begge deler er akutte behov, blant annet fordi krona har falt med 25 prosent siden nyttår og gjør all import dyrere, og norsk kjøpekraft svakere.