Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi er tvunget til å tenke nytt

Tilhengere av å styrke norsk selvforsyningsgrad og «sjølberging» generelt har lenge blitt avfeid som dommedagsprofeter av handelsoptimister. Men hvor bunnsolid er egentlig dagens globale handelssystem?

G7-stemning: På bildet er Trump dessverre ikke i ferd med å demonstrere Michael Jackson-danseteknikken «moonwalking» for de øvrige G7-statslederne. Foto: Evan Vucci / AP / NTB Scanpix
G7-stemning: På bildet er Trump dessverre ikke i ferd med å demonstrere Michael Jackson-danseteknikken «moonwalking» for de øvrige G7-statslederne. Foto: Evan Vucci / AP / NTB Scanpix

Spør du Per Olaf Lundteigen, vil svaret på det spørsmålet begynne med at mørke skyer samler seg i blikket hans. Han vil senke stemmen, lene seg framover, og legge på litt ekstra bass for å understreke alvoret.

I et parti der frihandelskritikken sitter løst, er Lundteigen fortsatt i en klasse for seg. Han inntar Kassandra-rollen – oppkalt etter en gresk spåkvinne som ingen trodde på – tidlig og ofte, og ikke minst når det gjelder verdens stabilitet.

Lenge var det tilsynelatende lett å le av Lundteigen. Da han i EU-kampen på tidlig nitti-tall snakket om behovet for at Norge produserte sine egne vaskemaskiner, for eksempel, satt latteren som kjent løst på Oslo Vest. Og når han de siste årene har snakket om kornlager og kraftfôrproduksjon, har det kanskje vært mer alvor i reaksjonene – men fortsatt lite reell oppfølging.

Hvis verdenshandel er en dugnad for å male låven, møtte Trump opp på G7-møtet og trodde han skulle på paintball-kamp.

Men siden sommeren og høsten 2016 har verden tatt en vending. Gamle sannheter virker ikke like bunnsolide lenger. Dovre har ikke falt, men venner en ville trodd ville være enige og tro til fjellet i alle fall sank litt sammen, har begynt å slenge dritt mot hverandre.

Mer presist: Den største av vennene har sett på de andre vennene og spurt seg selv «hvorfor kan ikke USA, den største og sterkeste vennen, spise de andre vennene?» Hvis verdenshandel er en dugnad for å male låven, møtte Trump opp på G7-møtet og trodde han skulle på paintball-kamp.

Den gode stemningen i verdenshandelen er ikke bedre enn at én amerikansk president kan lage stygge riper i den, selv mot egne politikeres vilje. For dét er det: Resten av de folkevalgte i Trumps Republikanske parti er i stor grad skeptiske til strategien – eller mangelen på strategi – i Trumps handelspolitikk. De klarer bare ikke å gjøre noe saklig med den.

Resultatet er at verden under Trump har tatt konkrete steg i retning av å ligne mer på Lundteigens skumle skrekkscenario enn på den lyseblå pastellversjonen en utskiftelig serie Høyre-folk har satt opp som motargument mot Lundteigens proteksjonisme.

Da er det kanskje på tide å ta en ny diskusjon om selvforsyning i en krisesituasjon.

Trump kom raskt inn i den norske debatten. Ikke minst i form av ulike forsøk på å kåre «Norges Trump», en tittel som av en eller annen grunn særlig er blitt forsøkt plassert på tidligere landbruksministre.

Til teorien om at Norges Trump er Trygve Slagsvold Vedum, må det medgis at deler av det Trump sier om handel, spesielt om industrioppbygging og prioritering av hjemlige arbeidsplasser framfor billige utenlandske varer, faktisk kan minne om Senterparti-politikk. Men bare hvis du plukker ut veldig isolerte biter av det han sier. Hvis du plukker andre biter, finner du gjenklang av helt andre norske partier. For eksempel partiet til Vedums etterfølger i landbrukministerstolen.

Oppsummert

Kaos

1 Den geopolitiske situasjonen har vist seg å være mye mindre forutsigbar enn økonomer flest har hevdet.

Plan B

2 Det åpner for å tenke nytt om hvor veien videre må gå, også i norsk politikk.

Viktig

3 Den åpningen for nytenkning er ikke bare en mulighet, den er sannsynligvis en nødvendighet.

Men en analyse av Trumps handelspolitikk må ha med seg at han også lover å karnøfle alle tollvern og subsidier utenfor USAs grenser, så amerikanske bønder kan få selge sine varer fritt til alle markeder. I den grad det finnes en sammenhengende Trump-doktrine, er det veldig tydelig at han ikke ser for seg en verden der alle land sørger for sine. Han ser for seg en verden der USA gjør som USA vil, på alle andres bekostning.

Fordelen med å bo i et lite land, er at politikere som har slike imperievyer, er lettere å avkle som fullstendig virkelighetsfjerne. Norge er langt fra verdens svakeste land – vi er rike og i en relativt rolig del av verden, til tross for vår historisk strategiske posisjon mellom Stormakt-Russland og Vesten.

Men noen stormakt er vi ikke. Det er teoretisk mulig det finnes Sp-ere som ville tatt partiet i en helt annen retning dersom Norge plutselig fikk atomvåpen, men det er en ganske perifer hypotetisk debatt.

Vi er et rikt lite land og ligger der vi ligger. Nå er vi er dratt inn i handelskrigslignende tilstander med et USA i ideologisk ulage. Da er det på tide å legge fra seg gamle fordommer og etablerte sannheter og se på norsk utenriks-, handels- og sikkerhetspolitikk med nytt, uhildet blikk.

Neste artikkel

Far min – ein vasskraftkar