Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Svermerier i sentrum

KrF var ikke spesielt populære blant velgerne i høst. Partiet berget seg så vidt over sperregrensen. Men i det politiske Norge, er KrF mer omsvermet enn noensinne.

Fragmentert, men mektig: Selv om sentrum er svekket og splittet, er både Venstres Trine Skei Grande og KrFs Knut Arild Hareide stadig vekk midt i det politiske søkelyset. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Det er ikke første gang det er rift om KrFs gunst. Historien skal ha det til at den gamle Sp-høvdingen Jon Leirfall konsekvent satte seg ved KrFs representanter ved sosiale sammenhenger. Da en intetanende kollega fra et annet parti forsøkte å «ta» Leirfalls plass, ble han føyset bort med følgende beskjed: «Du får holde deg med avholdsmann sjøl!»

Leirfalls plan var å tilby seg å overta konjakken fra den avholdende stortingsrepresentanten. I våre dager er det helt andre godbiter KrF frister med. Får du partiet med deg, har du store sjanser til å oppnå flertall i Stortinget. Slik er det når et parti sitter med vippemakt. Nå kan KrF glede seg over en pågang uten like, både fra høyre og venstre i Stortinget, men ikke minst fra et bredt felt med ulike interesseorganisasjoner som ser at KrF sitter på nøkkelen for gjennomslag.

Det gir selvsagt gode muligheter for et parti som ellers står med ryggen mot veggen. KrF har en unik mulighet til å profilere seg gjennom denne perioden, og knytte nye og nyttige allianser blant de mange beilerne som tropper opp i KrFs beskjedne lokaler på Stortinget. Men partiet må likevel spille kortene sine klokt.

Et annet svermeri i norsk politikk er Venstres jakt på statsrådsposter. Allerede på årets første arbeidsdag setter Venstre seg ned med regjeringspartiene for å forhandle om grunnlaget for en trepartiregjering bestående av Høyre, Frp og Venstre. Det er en naturlig konsekvens etter en valgkamp der et Venstre i desperat posisjon fridde utilslørt til Høyre-velgere. Et Venstre over sperregrensen var en forutsetning for at Erna Solberg kunne fortsette som statsminister. Det strategiske spillet kan bli fullendt ved at Venstre går inn i regjeringen.

Men det vil ikke bli noen dans på roser for Venstre å regjere sammen med Frp. De to partiene er motpoler både når det gjelder asylpolitikk og klimapolitikk. Det vil i det minste bli en tornefull reise.

Frp har i alle fall ikke gitt Venstre noen grunn til å tro at regjeringsforhandlingene vil bli en seiersmarsj. Fylkeslederne i Frp har gitt klar beskjed om at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug må fredes i en ny regjering. Slike ultimate krav vil i seg selv forvanske forhandlingene. Et annet problem er at Listhaug vil representere et vedvarende gnagsår for Venstre i en eventuell ny regjering. For hvert «friske» utspill fra Frp-stjerna, vil Venstre-folk landet rundt skutte seg i fortvilelse.

Det nederlagsdømte sentrum er bemerkelses-verdig seiglivet.

Oppsummert

Omsvermet

1 KrF var ikke førstevalget til velgerne, men er desto mer omsvermet etter valget.

Venstredrøm

2 Venstre starter det nye året med et håp om å realisere drømmen om regjeringemakt.

Mye makt

3 Selv om sentrum er både svekket og framentert, må de andre partiene på Stortinget innse at makt går via sentrum.

Annonse

Et annet, og mer generelt problem, er at det er vanskelig for juniorpartnere i regjering å markere seg. Kjøttvekta rår, også i regjeringskabinettet. Spørsmålet er om enkelte gjennomslag for Venstre-politikk kan oppveie for alle nederlagene som kommer Venstres vei.

Det er et lite paradoks i norsk politikk i 2018 at det er disse sentrumspartiene det er mest interesse rundt. Den enkle analysen er ellers at sentrum er både splittet og skadeskutt. Senterpartiet gjorde rett nok et godt valg, men har vansker med å få uttelling i form av politisk makt. Og mens Sp befinner seg i rødgrønn sektor, er altså Venstre i ferd med å bli et blått regjeringsparti.

KrF står på denne måten igjen alene i sentrum, men bekrefter like fullt den gamle læresetningen om at all makt går gjennom sentrum i norsk politikk. Hvis regjeringen skal ha gjennomslag for sin politikk, må de komme til en forståelse med KrF. På samme måte, dersom den rødgrønne opposisjonen vil påføre regjeringen nederlag, må KrF overtales til å bli med på notene.

Slik er det altså, selv et fragmentert og svekket sentrum har potensial til å definere norsk politikk. Selv om mange politiske motstandere, også med støtte av kommentatorer, stadig forsøker å avskrive sentrum som et livskraftig prosjekt, viser det seg i praksis at det nettopp er i sentrum det ofte skjer. Det nederlagsdømte sentrum er bemerkelsesverdig seiglivet.

På kort sikt er det ingen grunn til å bekymre seg over sentrumspartiene. Både Venstre og KrF vil være i søkelyset. Den langsiktige utfordringen er å oppnå tilstrekkelig velgerappell, slik at partiene fortsatt kan spille en maktrolle i norsk politikk. Uten muligheter til maktutfoldelse vil interessen for sentrumspartiene dessverre raskt ebbe ut. Det gir ingen sverm av nye velgere.

Neste artikkel

Få i Frp villige til å gi fra seg tunge statsrådsposter til KrF