Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Smittefare og revolusjon i EU

Da Syriza gikk til valg på å finne sin egen vei ut av den økonomiske krisa, advarte EU-presidenten mot «ekstremisme», «politisk smittefare» og «illusjonen om at en kan bygge et alternativ til EUs økonomiske modell». Deretter advarte Donald Trusk om revolusjonsfaren.

I vår tid snakker vi gjerne om hvilke «fortellinger som dominerer». Tidligere snakket vi mer om «kampen om virkeligheten». Det handler uansett om makt til å definere premissene for politikken – ut fra egne interesser. Enkelte fortellinger provoserer mer enn andre. Som denne, Donald Tusks fortelling. Tusk var statsminister i Polen. Siden 2014 har han vært president for EU-rådet, i fjor ble han valgt for en ny periode.

Da målingene viste at Syriza lå an til å bli vinnere av parlamentsvalget i Hellas i 2015, rykket EU-presidenten ut i Financial Times under overskriften: «Donald Tusk advarer mot smittefaren av politisk ekstremisme». Han sa blant annet: «I am really afraid of this ideological or political contagion, not financial contagion, of this Greek crisis.» (FT 16. juli 2015.) På norsk: Jeg er virkelig redd for denne ideologiske eller politiske smitten, ikke økonomisk smitte, av krisen i Hellas.

Videre la Tusk vekt på at de «tradisjonelle, liberale, markedsbaserte prinsippene som har tjent EU så godt» var truet av «this radical leftist illusion that you can build some alternative to the current EU economic model». Radikale venstreorientertes illusjon om at en kan bygge alternativ til den nåværende økonomiske modellen i EU er en trussel. «Radical leftist» i EØS-landet Norge - Jens Stoltenberg (Ap), Kristin Halvorsen (SV) og Liv Signe Navarsete (Sp) - lanserte «Tiltak for arbeid» for å forebygge økonomisk krise her til lands. Det gjorde Stoltenberg-regjeringa ut fra «illusjonen» om at investeringer fører til arbeid og vekst.

EU-presidenten konkluderer sin advarende historiefortelling med at en revolusjon kan true. «Atmosfæren» ligner nemlig litt på «tiden etter 1968». Og: «When impatience becomes not an individual but a social experience of feeling, this is the introduction for revolutions», som kan oversettes med at «når utålmodigheten blir en felles opplevelse – så blir den innledningen til revolusjoner».

Det kan være at noen blir skremt av tanken på en «atmosfære som minner om tiden etter 1968» – da Vietnamkrigen preget nyhetsbildet, studenter gjorde opprør mot autoriteter og det var hippietid. I Polen protesterte studenter og intellektuelle mot den kommunistiske regjeringa og sikkerhetstjenestens vilkårlige maktbruk. De av oss som er antiautoritære (de fleste som kaller seg demokrater får vi håpe) skremmes vel neppe av mobilisering mot undertrykkende regimer?

Hva bidrar EU-president Donald Tusk med – når han dyrker fortellinger om at den sentraliserte makta skal rå, uansett hvordan folk har det?

Annonse

Syriza vant jo valget – ikke minst på grunn av løfter om å stoppe spare- og kuttpolitikken til Hellas kom på fote, og å gå ut av Euroen om nødvendig. Mange grekere jublet. Om Hellas fra før var «et vanstyrt land i en vanskapt valutaunioen», som Aftenpostens Ola Storeng formulerte det, så er det ingen tvil om at EUs kuttpolitikk forsterket krisa i landet betydelig. Likefullt ble Alexis Tsipras og Hellas tuktet i kne, og tvunget til å gape for mer av den medisinen som gjorde pasienten sykere: Mer kutt- og sparepolitikk. Hellas er tvunget til å selge havner, flyplasser og jernbane – vannverk står for tur. Priser og skatter går i været, lønninger og pensjoner synker.

I 2015 gikk Syriza til valg på å finne sin egen vei ut av krisa, og ble vist tillit av velgerne. EU-presidentens svarte med å advare mot «ekstremisme» og revolusjonsfare. Den greske våren gikk over i vinter. I EU er det ikke rom for folkestyre eller medlemsland som vil bruke nasjonal politisk styring der EUs enøyde politikk feiler. Det er de «markedsbaserte prinisippene som har tjent EU så godt» som teller. Hvem i EU var det de markedsbaserte løsningene tjente så godt da den økonomiske krisa rammet?

Hva innebærer egentlig Tusks fortelling om at folkevalgte i medlemsland som ønsker å gi innbyggerne håp om ei bedre framtid, er smittefarlige ekstremister som lever på en illusjon? Hvor autoritær kan en EU-president bli? Hva bidrar EU-president Donald Tusk og sjefen for EU-kommisjonen, Jean Claude Juncker, med – når de dyrker fortellinger om at den sentraliserte makta skal rå, uansett hvordan folk har det? Er det ikke like gjerne slikt det blir revolusjoner av?

Sjelden har vel forskjellen på eliten i EU og folk som taper på – eller betaler for – EUs høyrepolitikk vært anskueliggjort på en grellere måte.

I Nord-Spania så jeg «smitten» fra Hellas bre seg. Det ble tent et håp om at dersom Syriza kunne mobilisere motmakt, så kunne kanskje Podemos Unidad gjøre det samme der. I Spania betaler også mange mennesker hver dag for kuttpolitikken – med arbeidsløshet, lavere lønn og lavere pensjon. Og med en prekær livssituasjon: Mange er skjøvet ut av fast arbeid og over i løsarbeiderkontrakter som gjør det umulig å ta opp lån, umulig å planlegge framtida. Med tuktingen av Hellas spredte avmakten seg på ny.

Nå sentraliserer EU makta ytterligere, til en rekke «byråer» på linje med energibyrået Acer, som skal ta de viktigste beslutningene i politikken - lengst mulig unna de folkevalgte. Slik kvestes folkestyre og demokrati, slik befestes en liberalistisk «virkelighet». Derfor må fortellingene fra Brüssel møtes med mot-fortellinger – i medlemslandene og i EØS-landet Norge. Det haster.

Oppsummert

Provoserende

1 Enkelte fortellinger provoserer mer enn andre. Som Donald Tusks fortelling.

Da Syriza gikk fram

2 Donald Tusk: «Jeg er virkelig redd for denne ideologiske eller politiske smitten, ikke økonomisk smitte, av krisen i Hellas.»

Velferdsstat en illusjon

3 Tusks fortelling går ut på at folkevalgte i medlemsland som ønsker å gi innbyggerne håp om ei bedre framtid, er smittefarlige ekstremister som lever på en illusjon.

Neste artikkel

Anklager Energi Norge for dobbeltmoral: – Lurer til seg ekstra penger fra forbrukerne