Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skatt og fordeling

Det er straks tid for statsbudsjett. Da dukker skattedebattene opp som troll i eske.

Skattesystemet gir velferdssamfunnets næring. Det er skatter og avgifter som holder det hele i gang, som sørger for midler og muligheter til å bygge veier og annen infrastruktur, til å tilby utdanning og helsehjelp til innbyggerne, til å finansiere tjenester som tar vare på vår sikkerhet, til å opprettholde biblioteker og kulturtilbud. Bare for å nevne noe.

Det går an å se på skattesystemet som et spleiselag. Du overgir deler av inntekten din til stat og kommune, mot å få et sett av fellesgoder tilbake. En slags medlemsavgift i nasjonen Norge.

Skattenes hovedformål er å finansiere den norske staten. Uten skatteinntekter, ingen velferd. Men skattesystemet kan også brukes til å oppnå ulike politiske mål. Ved å justere på skattenivå, ved å skattlegge ulike «objekter», kan en blant annet sørge for omfordeling blant landets innbyggere.

Altså, om en skattlegger de som har mest hardere til fordel for dem som har mindre, kan skattesystemet bidra til å jevne ut forskjellene i rikdom og levekår.

Dette har gjennom alle tider vært gjenstand for politisk dragkamp. Venstresiden har tradisjonelt vært tilhengere av et høyt skattenivå med betydelig fordelingseffekt, mens høyresidens mantra er å redusere skattenivået. I stedet for å trekke skattepenger inn til staten, har høyresiden ment at pengene gir større samfunnsnytte om de blir investert i nye virksomheter i privat sektor.

Siden Erna Solberg tok over som statsminister i 2013 har skatteletter vært den rådende filosofien i Norge. Regjeringen har redusert både inntektsskatten og selskapsskatten, kuttet i formueskatten og fjernet arveavgiften.

Gevinsten er mildt sagt skjevt fordelt. Mens nordmenn med formue mellom null og én million kroner i snitt har fått 3200 kroner i årlig skattelette, kan de med formuer på over 100 millioner kroner i snitt glede seg over et skattekutt på 659.500 kroner.

Hvilke «objekter» kan vi skattlegge, som sørger for at også de rikeste deltar i spleiselaget?

Annonse

I den samme perioden har formuesulikhetene i Norge økt betydelig. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at de 10 prosentene med størst formue eide 58 prosent av den private formuen i Norge i 2016. De 1 prosent mest formuende eide 21 prosent av formuen. Dette er en betydelig økning fra 2012, da de 10 prosentene med størst formue eide 50 prosent av den totale formuen.

SV foreslår nå å gjeninnføre arveavgiften, som et middel til å motvirke de økte forskjellene. I NRKs Politisk kvarter på mandag advarte Høyres Henrik Asheim, leder i Stortingets finanskomité, mot dette. Han mener det er vanskelig å forklare hvorfor staten skal ha en andel av transaksjonen når noen dør og noen andre overtar eiendom og formuer. Han pekte på at det er viktig at skattesystemet har legitimitet i befolkningen. Arveavgiften var en upopulær skatt som mange opplevde som urettferdig, og som også kom på et tidspunkt som passet forferdelig dårlig, framholdt han.

Ja, det er viktig med legitimitet i skattesystemet. Det er avgjørende for skattemoralen. Men det er også mulig å snu på Asheims argumentasjon. I dag skattes arbeid ganske høyt i Norge, i form av inntektsskatt. Når lønnsmottakere må betale høye skatter samtidig som de er vitne til at de med de store formuene får store lettelser, går det nettopp på moralen løs.

I et rettferdig skattesystem skal alle bidra. Og aller helst slik at de som har mest bærer en tyngre bør enn de som har mindre. Med stadige skattekutt for de aller rikeste, utfordres denne tankegangen.

Høyresiden er mot arveavgift, og har også som målsetting å fjerne formueskatten helt. De er som regel også motstandere av eiendomsskatt. Da gjenstår spørsmålet, hvilke «objekter» kan vi da skattlegge, som sørger for at også de rikeste deltar i spleiselaget?

En annen side ved betydelige skattereduksjoner på formue og fjerning av arveavgift er at det slår skjevt ut geografisk. De største formuene finner man gjerne i sentrale strøk, ikke minst fordi eiendomsverdien er høyere i byene enn på bygda. Det betyr at disse skattekuttene favoriserer innbyggerne i de store byene.

Skattesystemet gir også skattefradrag for renter på boliglån. I områder med høye boligpriser vil fradragene bli større. Igjen ser vi et skattesystem som favoriserer innbyggere i sentrale strøk.

Skatt er komplisert og sammensatt. Men akk så viktig. Økte forskjeller utfordrer det norske samholdet. Vi trenger en skikkelig, overordnet skattedebatt.

Neste artikkel

Historisk dårlig måling for Ap og Høyre