Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Sentrum» – hva er det?

Det overrasker om Venstre ikke går inn i regjering. Partiet har intet å tape, og noe å vinne. Men vi kan slutte å snakke om Venstre som et sentrumsparti.

Forlatt sentrum: Det er tilslørende å fortsette å omtale Venstre som sentrumsparti. Her ankommer en smilende partileder Trine Skei Grande Venstres valgvake, med Ola Elvestuen (t.v.) og Abid Raja. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Forlatt sentrum: Det er tilslørende å fortsette å omtale Venstre som sentrumsparti. Her ankommer en smilende partileder Trine Skei Grande Venstres valgvake, med Ola Elvestuen (t.v.) og Abid Raja. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Gir det mening å snakke om et «sentrum i norsk politikk» lenger? Spørsmålet meldte seg da KrF og Venstre banet vei for Frp i regjering gjennom signert støtte til den blåblå regjeringa. Dermed beveget de to partiene seg lenger til høyre enn noe sentrumsparti tidligere har gjort. Mens Sp for lengst hadde valgt seg Ap.

Etter at støttepartiene Venstre og KrF i fire år har jobbet med å dempe noen av de verste utslagene av regjeringas blåblå politikk (ikke minst KrF) snakker de nå med Erna Solberg igjen. Begge partier har tapt tillit blant velgerne. Venstre kom seg over sperregrensa ved hjelp av lånte høyrestemmer. KrF, som i likhet med Sp er et distriktsparti, tapte tillit i alle distrikter.

«Sentrumspartiene» Venstre og KrF snakker altså enda en gang med Høyre om regjeringsstøtte eller regjeringssamarbeid, til tross for at intet tyder på at Høyre vil vrake Frp. Hvorfor det? Finnes det ingen «ærbare sentrumspartier» lenger?

For ordens skyld: Det er selvsagt ikke det motsatte av ærbart å søke makt, innflytelse og gjennomslag, slik Senterpartiet har gjort gjennom sitt samarbeid med Ap. Tvert imot. Vi har ikke bruk for politiske partier som ikke vil ha noe gjort. Her til lands får ikke ett parti flertall alene. Ergo er det nødvendig med pragmatisme og samarbeidsvilje, men den bør ikke gå over i prostitusjon, selvsagt.

Det er ingen grunn til å tro at KrF vil sitte i en regjering som Frp er med i. KrF-ere som nå argumenterer mot sin partileder og for samarbeidsavtale eller regjeringsdeltakelse, bruker motorsag på den greina partiet sitter på. De må gå i skammekroken og lese leksa si: Valgresultatet i alle landets kommuner. Om KrF går inn i regjering med Frp, vil det dessuten stride mot både det åttende og det tiende bud. Minst.

Sentrum manes fram slik i avisa Vårt Land: «Vårt Land løftet på valgdagen frem sentrumspartienes betydning som motkulturell kraft. Særlig når det kommer til menneskesynet og troen på menneskets iboende verdi, i motsetning til materialistisk liberalisme og sosialisme på ytterfløyene», kunne vi lese i avisas lederartikkel mandag. Tja. Vi kan vel ikke se bort fra at også SV-leder Audun Lysbakken der ute på ytterfløyen tror på «menneskets iboende verdi». Vi kan definitivt ikke se bort fra at det finnes mer motkultur i SV og deler av Ap enn i Venstre. Og står Venstre lenger fra Frp enn fra Sp i «materialistisk liberalisme»? Det er ikke gitt.

«KrF-ere som argumenterer for regjeringsdeltakelse, bruker motorsag på den greina partiet sitter på.»

Oppsummert

Venstre på høyreflanken

1 Det er tilslørende å omtale Venstre som et sentrumsparti.

Noe å vinne i regjering

2 Venstre har intet å tape, og noe å vinne på regjeringssamarbeid med Høyre og Frp.

To sentrumspartier

3 KrF og Sp har en kjerne av felles politikk, og kan samarbeide til begge sider. Det kan partiene utnytte i kommende stortingsperiode.

Annonse

Når distriktspolitikk brukes som kjennetegn på et sentrumsparti, så er nok Venstre tapt. Venstre-ordfører Alfred Bjørlo sa det slik til Nationen onsdag: «Det er stor politisk avstand mellom Venstre og Frp innen integrering og klima. Innen nærings-, distrikts- og utviklingspolitikk for hele landet, opplever jeg at vi har en felles agenda for hva vi vil få til», sa Venstre-ordføreren. Det er i det hele tatt vanskelig å se hva som kvalifiserer Venstre som «sentrumsparti» for tida. Samtidig har partiet mistet den makten det ga å være det partiet som sikret Solberg-regjeringa gjennomslag i Stortinget.

Dermed overrasker det om ikke Venstre går inn i regjering. Partiet har intet å tape, og noe å vinne. Om partiet oppnår vern av Lofoten, Vesterålen og Senja noen år til, og for eksempel kan skaffe seg en klima- og miljøminister i tillegg, kan det være håp om å overleve som politisk parti. Internt i Venstre argumenteres det nok også med at Venstre må i regjering for å blokkere Sp i å danne flertall med regjeringa i for eksempel rovdyrpolitikken og innvandringspolitikken.

Vårt Land skriver også at: «Venstre og KrF bør bli i opposisjon og jobbe for et kraftfullt sentrum som kan samarbeide til begge sider». Venstre? Neppe. Om partiet overlever uten Høyre-respirator, tyder mye (for eksempel bestevenn-med-Høyre-strategien) på at det blir som et parti på høyreflanken, et slags motsvar til SV på venstreflanken. Men det er tilslørende å omtale Venstre som «sentrumsparti» nå.

Det er neppe tilslørende å fortsette å kalle KrF og Sp for sentrumspartier. Først og fremst fordi det er mulig å definere en felles politisk kjerne, av blant annet distriktspolitikk, landbrukspolitikk, fordelingspolitikk og EU-motstand. Dessuten går det fint an å se for seg at KrF samarbeider til begge sider. KrF står langt nærmere både Sp og Ap i flere saker. Norvald Mo, Fellesforbundet, sa det slik i Klassekampen mandag: «KrF sin politikk er i veldig stor grad prega av sosialdemokratisk tenking. Om utjamning, velferd og rettferd, nasjonalt og internasjonalt.» Det har Mo rett i.

Neste artikkel

Krever mer fra landbruket: – Langt unna å nå målene sine