Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Selvforsyningsmysteriet

Hei, nordmenn: Norge kan ikke fø dere. Vi må ha import. Hilsen norsk landbruk.

Eks-regnskog: Vi må slutte å se Brasil som en integrert del av norsk selvforsyning, skriver kommentatoren. Foto: Privat.
Eks-regnskog: Vi må slutte å se Brasil som en integrert del av norsk selvforsyning, skriver kommentatoren. Foto: Privat.

Vi skal produsere én prosent mer mat i året, Og vi skal gjøre det på norske ressurser. Det vedtok Stortinget i 2013. Siden landbruket er en politisk næring, er dette mulig både å vedta og gjennomføre. Økt matproduksjon er lett – i 2018 vil vi produsere mer melk, egg, lam og svin enn vi klarer å bruke opp.

Men hva med det norske ressursgrunnlaget? Få tenker over hvor maten til dyrene vi spiser kommer fra. Det kan ha flere årsaker.

Det kan for eksempel skyldes at merkeordningen Nyt Norge presenterer maten i butikkhyllene som 100 prosent norsk, selv om 40 prosent av fôrråvarene i kraftfôret til produksjonsdyrene må importeres. Det kan også skyldes at offentlig statistikk inntil for få år siden har presentert utenlandsk fôrråvare som "norsk".

"Mange forbrukere er opptatt av lokal og kortreist mat. Også maten må spise kortreist", sier Margareth Øverland, leder i Foods of Norway, i en artikkel presentert av Norsk Landbrukssamvirke 14. februar.

To dager senere la landbrukssamvirket ut en helt annen artikkel om samme tema. Her er budskapet at maten ikke kan spise kortreist. Proteinbehovet til norske dyr er nemlig vanskelig å dekke, og "per i dag har vi dårlige forutsetninger for å produsere slikt høyverdig protein i Norge."

Soya og melasse fra ekvator og deromkring "har egenskaper som det norske kornet mangler og har dermed stor betydning for at verdien av norsk korn og gras utnyttes best mulig." Norsk landbruk er som best når det ikke er helt norsk.

En formildende argument for norsk fôrimport skal være at den ikke bidrar til avskoging. Jasså? Sertifiseringsordningen som skal sikre dette, har for dårlig kriterier for avskoging, ifølge Regnskogfondet. I tillegg mangler den uavhengige kontrollrutiner og åpenhet. Og det har formodningen for seg at dersom Norges soyaforbruk ikke hadde beslaglagt to millioner dekar, det aller meste i Brasil, ville behovet for nydyrking i Amazonas gå ned.

Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann kaller soyaimporten fra Brasil "miljøskadelig". Det er altså samme import som Norsk Landbrukssamvirke sier har stor betydning for norsk landbruk.

Norge er angivelig ikke i stand til å holde sine med melk og kjøtt. Budskapet er en gavepakke til høyresiden.

Oppsummert

Tro og tvil

1 Kan Norge være selvforsynt med melk og kjøtt? Landbruket selv synes å være i forvirret tvil.

Ufullstendig

2 Norsk fôr presenteres som utilstrekkelig: Import må til. Høyresiden noterer ivrig.

Bruk av norsk land

3 Markedet krever billig mat. Kostnadskutt gjennom import kan like gjerne ramme ansatte og industri.

Annonse

"Selv om vi utnytter alle tilgjengelige grasressurser i Norge må vi uansett importere mat og råstoff til kraftfôr", melder samvirket. I det 21. århundre er Mor Norge ikke i stand til å holde sine med melk og kjøtt. Budskapet er en gavepakke til den høyresiden som vil importere mat og beredskap fra utlandet. Landbruket sier jo selv at de ikke kan levere full dekning uansett!

Landbrukssamvirket bidrar fortjenstfullt i et 192 millioners spleiselag for å utvikle proteinproduksjon på norsk skog. Men kravet fra samvirket er knallhardt: Om det ikke er billigere enn soyaprotein fra Brasil, blir det ikke brukt.

Da Foods of Norway startet opp, delte landbrukssamvirket ambisjonen å bli selvforsynt med proteinfôr innen få år. 16. februar i år melder samvirket derimot at proteinimport er "nødvendig for å produsere sunn, trygg mat til en voksende befolkning." Fem dager senere snur samvirket igjen, og erklærer på Twitter at vi kan klare oss uten import "fortere enn du tror".

Forklaringen på disse sprikende budskapene skal være at rammebetingelser og markedsforhold gjør det nødvendig å importere billig fôr selv om det er uønsket. Man har "to tanker i hodet samtidig".

Dersom vi må importere lavere kostnader for å få norsk landbruk til å overleve, kan man spørre seg: Hvorfor skal akkurat fôret, altså arealet, være den faktoren vi importerer? Gårdsarbeidere fra Øst-Europa har en egenskap som den norske arbeidskraften mangler: Den er billig. Norske slakt kan mørne i skipskonteiner på vei til et polsk slakteri. Der er det billigere å skjære og pakke. Da vil det gå ut over norske arbeidsplasser og industri. Men det heter ikke norsk arbeidskraft- og industribruk. Det heter norsk landbruk.

Det er en dyd å ha to tanker i hodet samtidig, inntil den ene tanken slår den andre i hjel. Norsk landbruks overordnede mål om selvforsyning bør skjerpes, ikke nyanseres. Sentrale næringsaktører bør slutte å fôre folk med budskapet om at Mor Norge er en utilstrekkelig matmor.

Neste artikkel

Evakuerte kan flytte hjem etter brann i FK-silo på Toten