Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ressurslandet i Nordvegen

Andre nasjoner defineres ut fra folk og beliggenhet. Norge er først og fremst ressursbruk og logistikk.

Karbon, fornybar energi og arbeidskraft: Norge er definert ut fra hva vi gjør i og med naturen. Foto: Ragnhild Bakke

Vår konstitusjon er bare delvis fra Eidsvoll i 1814. I like stor grad ligger den i referatet fra en samtale ved hoffet i Winchester rundt år 890. Den engelske rikssamler kong Alfred snakket med en reisende kalt Ottar fra Hålogaland, om livet i Nordvegen.

På et sted som trolig ligger i Troms, drev Ottar med ku, sau, gris, hest, tamrein og litt korn. Men det var ikke derfor Ottar fikk møte kongen. Ottar reiste også til Kvitsjøen, Vestfold og Slesvig før han kom til Alfred. Han handlet med pels, hvalrosstenner, fuglefjær og hvalbein.

Alfred satte seg ned med nordlendingen av kommersiell interesse. Senere ble ferdselsåren til ressursene i nord interessant for daner, hanseater, venetianere og nederlendere. De kjøpte og fraktet tørrfisk som mettet Sør-Europa i fasten, og trelast som bygde opp Amsterdam og London etter brann. Leia var livet. På 800-tallet begynte vi å kalle innlandet det samme: Nordveg.

Nationens serie om naturressurser starter i dag. Bakteppet er stort, rikt og komplisert. Men det starter med brukerne, de som brente skog og sådde korn i asken. De het buandi, i dag bonde. I askeåkeren var det driver som styrte eksklusivt. Han ville ha avkastningen av arbeidskapitalen sin sjøl. Av arbeidskraft kom grunneierskapet. Senere ble merkesteinene reist også i utmarka. Landskapet som turistbussene og cruiseskipene jakter på, er skapt av privat eiendomsrett og entreprenørskap.

Landskapet som turistbussene og cruiseskipene jakter på, er skapt av privat eiendomsrett og entreprenørskap.

Eiendomsrett dekker ikke alltid bruksrett. Det var og er vanlig å ha både beiterett og stundom hogstrett på annen manns eiendom, slik mange norske bygdelag har på statsgrunn. Finner du et gammelt ståltrådgjerde nedgrodd i skogen, er det ikke sikkert det er en eiendomsgrense. Bare den som brukte og gikk i marka jevnlig kunne ha oversikt over tre sett rettigheter i samme geografi.

Naturressurser er dynamiske. Det tok 20 år fra snøkrabben begynte å dukke opp rundt Svalbard, og til Norge begynte å forvalte den. I mellomtiden begynte EU beskatte krabben i området. Ingen driftbare ressurser får ligge i fred for andre interesser, bare fordi vi selv lar dem ligge brakk.

Slik vi gjør med kullet i nord. Når vi legger ned kullgruvene på Svalbard, har Russland rett til å ta over, etter Svalbardtraktaten. Hvis Putin er smart, gjør han det.

Annonse

Dynamikken er også en mulighet for den fremsynte. Grunneiere som ser boligfelt og næringsområder spise seg i deres retning, kan avtale på forhånd hvem som får kjøpe arealet, og til hvilken pris, dersom det blir omregulering. Det kan i neste omgang skape press for å bygge ned arealet, mener kritikerne.

Opsjonsavtaler er en lovlig og allmenn avtaleform i næringslivet. Skal avtalefriheten innskrenkes for bønder fordi lokale beslutningstakere ikke klarer å ta selvstendige avgjørelser?

Der jeg kommer fra, var interessen for ressursene i fjellet på et lavmål i etterkrigstiden. Skogs-, bergverks- og kvernsteinsdriften i området var forlengst ulønnsom og nedlagt, og grunneieren, staten, så ikke verdien i å beholde død stein, myr og skrinn fjellskog. De bruksberettigede bøndene var like uinteressert i å ta over. Setringen tok slutt, fremtiden lå på innmark.

Nå stiger prisen på kraften, kobberet og skogen i området igjen. Men nå er området vernet, fordi det fikk ligge ubeskyttet åpent for slike interesser.

Oppsummert

Gammel tradisjon

1 Norge er veien til ressurser og næring, nå som i år 890.

Gråstein blir gull

2 Gårsdagens brakkland er morgendagens gullgruve. Norske naturressurser er dynamiske. Forvaltningen kan ikke være statisk.

Nordmanns vis

3 Velstandssamfunn og gjengroing er historisk uvanlig. Å bryte naturressurser er nordmanns vis.

Naturressurser er fellesskap. Fossene har gitt oss energi til næring og foredling siden middelalderen. Kontrollen over vannkraft var dels privat (gårdskverner) og dels kollektiv (bygdekverner og -sagbruk). Nå er 90 prosent av kraftproduksjonen i offentlig eie. Noen få prosent, i form av småkraft og vindkraft, eies av gårdbrukere, men også av internasjonale pensjonsfond og konsern.

Ikke bare klimaet, men det sosiale klimaet, påvirker bruken av naturressursene. Staten har godkjent 25 til 30 vindmøller på Innvordfjellet i Flatanger. De tar fjellet fra søskenflokken som bor like ved, fastslår Adresseavisen. En nyhet som er objektivt feilaktig. Subjektivt opplevd er påstanden utvilsomt sann.

I velstandssamfunnet blir det subjektive stadig viktigere. Kona som Aasmund Olavsson Vinje møtte ved Rondane sommeren 1860, usjet seg over de stygge fjellene. Hun bet opplevelsen i seg likevel, og drev dyra til fjellets avkastning: Beitet. I dag forbanner vi vindmøller og sauebæsj fra hytteveggen der vi henter emosjonell, visuell avkastning. Næring og trygd vil vi helst hente andre steder.

Nationens serie om naturressursene vil forhåpentlig engasjere, bevisstgjøre og irritere. Vi langs Nordvegen har nok vår hjernekapital, vår oljeformue og våre meglerhus. Men uten kua som maler gras til kjøtt og melk i lyse nordlandsnetter? Uten knust berg og fisk på hjell, uten plog og plank, uten Ottar fra Hålogaland og Isak Sellanraa?

Da er vi ikke nordmenn.

Neste artikkel

Duket for brutal brexit-innspurt