Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Raseriet mot bompenger

Få politiske saker har skapt hyppigere og sterkere jordskjelv i norske lokalvalg de siste årene enn bompenger. Er det noe rart?

Bompenger er upopulært landet rundt. Her fra en demonstrasjon i Oslo. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

"Kva har bompengar og sentraliseringsreformer til felles? Begge delar vekker eit sterkt engasjement, der folk opplever at vedtak blir dytta på dei ovanfrå."

Det skriver Rogaland SVs leder Ingrid Fiskaa i Klassekampen denne uka, i en tekst som tar for seg kjernen i det meste av politisk sinne, i alle fall i Norge: Folks følelse av avmakt og av at staten/byråkratene/politikerne foretar et urimelig inngrep i deres hverdagsprioriteringer.

Er SV nødvendigvis partiet velgere flest vil forbinde med kamp mot offentlige inngrep? Nei. Verken generelt eller når det gjelder de forhatte bompengene. SV skygger ikke unna for et statlig inngrep når sosialismen krever det. Fiskaa unnlater for eksempel å nevne rovdyrpolitikken, som på mange måter er svært nært beslektet med de andre kildene til folkelig opprør i norsk politikk. For de som lar seg engasjere, handler også den saken i meget stor grad om at deres lokale liv er blitt veiet og funnet for lette av en fjern autoritet som rett og slett ikke skjønner eller ikke bryr seg om hvordan saken oppleves ute i distriktene.

Men Fiskaa har selvfølgelig et poeng. Det kan oppleves som svært smertefullt når et vilkårlig vedtak plutselig gjør hverdagen din flere tusen kroner dyre. Og den smerten blir dypere og mer personlig når eventuelle forsøk på å protestere møtes med det Fiskaa kaller "ein moralsk pekefinger".

Oppsummert

Opprør

1 Bompenger, sentraliseringsreformer og rovdyrpolitikk er eksempler på saker som vekker et sterkt engasjement i befolkningen.

Pekefinger

2 SV-fylkesleder i Rogaland, Ingrid Fiskaa, mener bompengesinnet i fylket blir forsterket av den "moralske pekefingeren" folk møtes med.

Lytte mer

3 Det er en viktig innsikt. Hennes løsningsforslag, at politikerne hører mer på folk som blir berørt, er også viktig - om vanskelig å realisere.

Det er heller ikke første gang en SV-politiker gir uttrykk for skepsis mot bompenger. Det finnes nemlig et godt fordelingsargument mot dem: Bompenger koster det samme for fattige som for rike. Dermed er det enkelt å argumentere for at de både er urettferdige rent geografisk og det SV-ere kaller "sosialt urettferdige", altså at de rammer de med dårligere råd urimelig hardt.

I Namsos, min hjemby, gjorde motstand mot det som da ble omtalt som "Norges minste bomring" SV i en periode til største parti i en kommune som ellers har vært en historisk Ap-bastion. Men selv å ha ordføreren - og på papiret flertall i kommunestyret mot bompenger - var ikke nok til å stoppe bomringen. Viljen til å bygge ny bro over Namsen var så sterk at en representant for Høyre, et parti som gikk til valg mot bompenger og tjente på det, skiftet side.

Annonse

I slike situasjoner er det ikke rart om velgerne mister tro på demokratiet. Når du ikke bare har reist deg i sinne, men til og med har vunnet et valg som handlet om din hjertesak, men fortsatt taper når saken kommer til votering - da er det på en måte takk og farvel.

Et fungerende demokrati kan ikke gi alle enkeltpersoner veto i alle saker. Det handler om kompromisser. Men både bompengedebatten i Rogaland og sentraliseringsreformene som for øvrig skyller over landet kan tyde på at politisk ledelse har mistet evnen eller viljen til å høre på folk som faktisk berøres av politikken de fører.

Det kan imidlertid også i noen tilfeller skyldes at sosiale medier gjør det lettere for de som klager høyest å fremstå som representanter for den allmenne folkemeningen. Derfor er det viktig at politikere ikke får panikk hver gang de hører en klage.

Det Fiskaa foreslår, er å gå i diskusjon med folk. Med åpne møter i bydeler eller "endå mindre einingar" - altså i bygdesamfunn, nabolag og der folk kan samles. At politikere og byråkrater går den ekstra mila for å finne ut hvor skoen trykker og hvordan et bredest og best mulig kompromiss kan utformes.

Nå skal det innvendes at slike møter fort kan bli et supperåd. Dyrt og tidkrevende vil det også bli - og gå i deg selv: Har du egentlig lyst til å delta i et folkemøte hver gang kommunestyret skal vedta noe, om ikke annet så for å sikre at ikke den ene personen i bygda med en urimelig kjepphest i saken blir den eneste som blir hørt?

"Har du egentlig lyst til å delta i et folkemøte hver gang kommunestyret skal vedta noe?"

Så det finnes argumenter mot å gjøre demokratiet mer direkte. Et annet er at poenget med folkevalgte er netopp at de skal kunne se det hele bildet og vurdere bompenger opp mot veibygging og miljøhensyn og hensyn til andre budsjettposter fra barnehage til sykehjem.

Men samtidig er det noe rettferdig og fornuftig i å stille et krav om at politikere (og byråkrater) som skal utforme og fatte et vedtak, faktisk ser folkene som blir berørt i øynene før strek settes i saken. Det er ikke urimelig å kreve at politikerne skal kunne forklare, i vanlig språk, hva det er de driver med og hvorfor de vil gjøre det. Hadde dette kravet vært strengere, er det nok mange reformer som ville sett ganske annerledes ut.

Neste artikkel

Sp: – Postloven blir ikke endret i år