Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Olsenbandens siste biff

Ikke å spise biff gir sentralbanksjefen eller én av de andre 290 gjestene mulighet til å fly til New York med god samvittighet. Skal han eller hun tilbake, må hen stå over 273 biffmiddager før tilsvarende CO2-utslipp er spart.

Sentralbanksjef Øystein Olsen på torsdagens pressekonferanse, der han gjør rede for hovedstyrets rentebeslutning. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Sentralbanksjef Øystein Olsen på torsdagens pressekonferanse, der han gjør rede for hovedstyrets rentebeslutning. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Torsdag holdt sentralbanksjef Øystein Olsen sin årlige tale, med etterfølgende middag for spesielt inviterte. De fikk servert lekre retter, men ikke biff. Ifølge NRK begrunnet Norges Bank dette av hensyn til miljøet.

Ikke å spise biff gir sentralbanksjefen eller én av de andre 290 gjestene mulighet til å fly til New York med god samvittighet. Skal han eller hun tilbake, må hen stå over 273 biffmiddager før tilsvarende CO2-utslipp er spart, ifølge tall fra Cicero. Men hva gjør vel det. Så lenge man føler at man har gjort en innsats.

Sentralbanksjefens årstale var på ingen måte blottet for alvor knyttet til klimatrusselen: “For å bremse den globale oppvarmingen kreves en omfattende omstilling av produksjonsmetoder og forbruksmønstre. Virkemidlene som velges, må gi reelle kutt i globale utslipp (...)”.

Så la Olsen til: “og ikke koste mer enn nødvendig.” For:

“Verden etterspør fortsatt olje og gass. Skulle vi velge å forsere avviklingen av produksjonen på norsk sokkel, ville andre tilbydere stå klare til å ta over. Effekten på klimaet er derfor diskutabel. Selv ville vi pådra oss en betydelig kostnad.”

Med andre ord: Ingen grunn til å gjøre noe overilt, dere.

“Where you stand depends on where you sit”, heter det. Slik sett er det interessant å se hvem sentralbanksjefen omgir seg med når han holder hoff. Fortsatt er de som passer på andres penger og flytter dem litt rundt godt representert. Fortsatt finner du samfunnsstøtter fra kambriosilurtiden her, som reder Herbjørn Hansson. Det korporative Norge er godt representert, heldigvis. Og det er endringer å spore. Blant næringslivet er også de som dyrker jorda og høster av havet representert. Som fiskeri- og oppdrettskonsernet Laco AS og Eide Fjordbruk. Og styrelederne i samvirkebedriftene Felleskjøpet og Nortura. Tines konsernsjef har vært der flere ganger før også.

En total kollaps i naturens økosystemer høres ikke ut som noe vi har lyst til å oppleve. Så hva gjør vi?

Annonse

De fikk alle høre Olsen advare om at klimaendringene påfører næringslivet risiko. Men sentralbanksjefen snakket ikke om den betydelige finansielle risikoen Norge tar ved å være så oljeavhengig. Det snakket den britiske sentralbanksjefen Mark Carney om allerede i 2015, har Bondevennen-redaktør Bothild Åslaugsdotter Nordsletten gjort meg oppmerksom på. Carney stoppet ikke der. Som leder i G20-landenes Financial Stability Board nedsatte Carney i 2016 en ekspertgruppe, som utarbeidet internasjonale retningslinjer for hvordan selskaper bør rapportere klimarisiko.

For all del: Det er vanskelig å se for seg hvordan vi skal finansiere norsk velferd slik vi kjenner den uten olje- og gassnæringen slik vi kjenner den. Men er det ikke også litt vanskelig å se for seg livet slik vi kjenner det, om vi samtidig erkjenner at pol-isen smelter, insektene dør, avlingene svis av ekstrem sol og hete eller skylles vekk av regnet? For å si det med “svenskenes Leif Juster”, komikeren Martin Ljung: “Vad ska du då med dina kulsprutegevär?”

Denne uka kom det nemlig en annen nyhet som egentlig burde skremme livskiten av oss alle: Insektene. Dør. Ut.

Mer enn 40 prosent av verdens insektarter er på retur. En tredel er utryddingstruet. Vi snakker om insekter som livet på jorda er avhengig av. De sørger for at økosystemene fungerer. De sikrer pollinering av matvekster. De er viktige nedbrytere av avfall.

En total kollaps i naturens økosystemer høres ikke ut som noe vi har lyst til å oppleve. Så hva gjør vi?

Det er ingen enkle svar her. Men kanskje har Norge noen fortrinn. Vi har bratte lier og små åkerlapper. Vi kan få opp igjen gamle beitelandskap og slåttenger. Arealer som gjennom årenes løp er nedbygd, nedgrodd, fraflytta og stemplet som lite verdifullt, kan vise seg å være viktige og verdifulle. Vi mennesker vil jo gjerne bidra. Bøndene også. Men de hadde ikke tenkt at de måtte gjøre det alene.

Jeg forstår frustrasjonen. Ingen andre næringer er pålagt klimaforhandlinger med staten. Equinor-sjef Eldar Sætre “pumper olje for klimaet”, som Dagens Næringsliv så talende rapporterte fra selskapets kapitalmarkedsdag i London. Og Arbeiderpartiets debatt om det norske oljeskattregimet varte i omtrent fire-og-et-halvt minutt.

OK, kanskje litt lenger. Men det gikk ikke mange timene fra energi- og miljøpolitisk talsperson Espen Barth Eide sa at vi kanskje måtte diskutere om det virkelig er riktig at oljeselskaper som driver letevirksomhet skal få utbetalt verdien av skattefradraget i kontanter fra staten, til Ap-leder Jonas Gahr Støre parkerte den debatten.

Selvsagt kan vi ikke skru igjen olje- og gasskrana fra en dag til en annen. Men det er nokså opplagt at andre skatte- og avgiftsregler og politiske tiltak kunne økt den grønne innovasjonstakten, i Norge som i utlandet. Dét håper jeg sentralbanksjefen snakker om i 2020.

Neste artikkel

Alt er lov. Unntatt å dyrke mat