Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når bonden står på rødlista

Hvorfor er folk så forbanna for tida? En rasende, forfyllet revisor fra de amerikanske sørstatene gir et svar som er relevant også for Norge.

Plan B: I kortfilmen «The Accountant» hyrer bondebrødrene O’Dell inn en drikkfeldig regnskapsfører (midten) for å prøve å redde bruket deres fra gjeldsfella. Foto: Lightyear Films
Plan B: I kortfilmen «The Accountant» hyrer bondebrødrene O’Dell inn en drikkfeldig regnskapsfører (midten) for å prøve å redde bruket deres fra gjeldsfella. Foto: Lightyear Films

Hvorfor er folk så forbanna for tida? En rasende, forfyllet revisor fra de amerikanske sørstatene gir et svar som er relevant også for Norge.

«Først tar de vekk den lille manns evne til å produsere sin egen mat, ved å pønske ut et system der han får lettvint kreditt med lettvinte betingelser. Men med en gang de får ham på kroken, forandrer de spillereglene. Plutselig vil de ha penga sine, og de vil ha dem i går.»

«Så denne lille bonden jobber hardt, planter mer, legger til flere slaktegris. Men så faller prisen, som ved et trylleslag. Tilbud og etterspørsel, sier de … Det er da landbruksaksjeselskapet kommer på banen og overtar jorda til bonden, og ikke gir ham noe annet valg enn å flytte til byen og begynne å jobbe i manufakturindustrien. Eller i butikk!»

Slik lyder klagesangen til revisoren som er hovedpersonen i «The Accountant», en kortfilm som vant Oscar for beste fiksjonskortfilm i 2002 (og som i denne sammenhengen for all del ikke bør forveksles med den nyere spillefilmen med samme navn, som handler om en leiemorder som også er flink til å legge puslespill).

Kortfilmen «The Accountant» handler om brødrene O’Dell, to av Bygde-Amerikas hedersmenn, solid plassert i den delen av USA som i dag kan omtales som Trump-land. Brødrene sliter med gjeld. Gården er belånt til over pipa, og det kan se ut som det blir kroken på døra.

Men de tror de har en sjanse. De har nemlig hørt om en revisor som er spesialist på å løse akkurat slike problemer. Og en dag kommer en falleferdig veteranbil putrende til gården. Ut kommer en puslete skikkelse i en loslitt dress. Og etter at han har fått besvart sitt første spørsmål – «har du no’ øl?» – drukket opp all ølen i huset og så sendt ut en av brødrene for å kjøpe mer øl mens han drikker opp det som finnes av sprit, går han løs på oppgaven.

Løsningsforslaget er enkelt: Alt de trenger å gjøre er å brenne av våningshuset, sette en nytanket traktor like ved svinehuset så den eksploderer og tar med seg svina, og kanskje miste en arm og et par bein. Og sørge for at den kjære hunden på gården også mister livet, for å få følelsene til å se ekte ut.

Så løser forsikringsselskapet resten.

Hvis levebrødet du har definert livet ditt rundt plutselig er i ferd med å gå ut på dato, har du et alvorlig problem.

Oppsummert

Dårlig stemning

1 Lite tar troen på etablerte systemer raskere fra folk enn når de opplever at det ikke er plass for livsstilen deres i morgen­dagens samfunn.

Sprer seg

2 Et slikt sinne står sentralt i flere av de politiske jord­skjelvene i verden de siste årene.

Forløper

3 Den som vil vite mer, eller se om det er mulig å kjenne seg igjen i den amerikanske varianten av vreden, kan med fordel søke opp kortfilmen «The Accountant».

Annonse

Hvordan det går til slutt, må du se filmen for å finne ut. Det er den verdt. Ikke minst fordi filmen gir et innblikk i den typen desperasjon som har preget den politiske debatten i en rekke vestlige land de siste årene. Det svir når det virker som det livet du lever er utrydningstruet. Som at systemet er skrudd sammen for å drive deg fra gård og grunn, mens folk flest – byfolk – ler og synes du er en latterlig bygdetulling.

Filmen gir et innblikk, men ingen solide svar. Revisoren har sterke meninger, men tipper over i paranoia og leverer ikke akkurat bærekraftige løsningsforslag. Men problemstillingen filmskaper Ray McKinnon tar opp, er reell. Dette sinnet finnes. Det er ikke uvanlig å vokse opp til å være stolt over hvem du er og hvor du kommer fra. Men hvis levebrødet du har definert livet ditt rundt plutselig er i ferd med å gå ut på dato, har du et alvorlig problem.

Hvor problemet ligger, og hvordan det kan løses, er ofte et sårt spørsmål.

Tross alt er det slik at ikke all forandring er til det verre. Det gjelder også i landbruket. Et overveldende flertall av norske bønder, og bønder generelt, vil være positive til utviklinger som gjør at det blir lettere å lage mer mat med færre tunge løft. Tanken på en gamp eller stut som trekker plogen over et lite jorde kan være romantisk, men fritid og en robust bankkonto har også sin sjarm.

Gjeld trenger ikke alltid å være et problem, heller. Men selv om verken modernisering eller monetisering er et onde i seg selv, er det liten tvil om at tendensen er at det lønner seg å være stor og straffer seg å være liten. Stordriftsfordeler gir et konkurransefortrinn, og selv «disruption», nye løsninger som danker ut velprøvde, men trege metoder, kommer oftere fra storaktører enn fra små.

Den som tror noe annet, kan med fordel sette seg inn i hvordan fysisk arbeid i verden har utviklet seg de siste 150 årene. Bønder, fiskere og kroppsarbeidere har vært utsatt for «disruption» så rutinemessig så lenge at massiv forandring er unntaket heller enn regelen. Det tærer på både selvtilliten og troen på det politiske systemet. Det er et problem det er verdt å ta på alvor.

Neste artikkel

Quislings frigjorte barn