Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Mitt verdipolitiske manifest

I sommer har jeg hatt gleden av å vise en amerikaner rundt i Norge. Gjennom hennes blikk har jeg sett landet på nytt. Og jeg må si at jeg liker det jeg ser.

På løpende bånd: Er en vaffel fortsatt en nasjonal verdimarkering når den er produsert på fabrikk? De grunnleggende spørsmålene i verdidebatten står fortsatt i kø. Foto: Benjamin Hernes Vogl
På løpende bånd: Er en vaffel fortsatt en nasjonal verdimarkering når den er produsert på fabrikk? De grunnleggende spørsmålene i verdidebatten står fortsatt i kø. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Sett med amerikanske briller er Oslo en stille småby som virker trygg og fredelig. Norske politikere virker stort sett hyggelige og fornuftige. Konservative statsråder går i homo-tog, er opptatt av klimaendringer og sier de er opptatt av å bevare kvaliteten i den offentlige helsetjenesten. En amerikaner har kommet til en annen klode.

Alt er ikke perfekt. Men det norske "rustbeltet" er i helt annen stand enn det amerikanske (som er ille, men heller ikke verst i verden). Fattige i Norge kan ha alvorlige problemer. Norge er likevel bedre beredt og mer villig til å ta tak i dem enn de fleste andre land.

Den som blir syk eller gammel eller arbeidsledig i Norge, kan fortsatt regne med at samfunnet vil ta vare på dem.

Sklir du på isen, kommer folk løpende til for å hjelpe. Leker barna ute, leker de stort sett trygt. Kommer politiet, kan nordmenn flest trygt gå ut fra at de er der for å gjøre ting bedre, ikke verre. Det er umulig å sette et tall på hvor verdifullt det er.

Norske verdier: Ingen trenger å stå i grøfta med lua i hånden og senket blikk mens presten, fogden eller storbonden kjører forbi. Selv slottet er så lite at arkitekten gjorde et knep for å få det til å virke større. Blir du glad i noen i Norge, kan du si det. Vil du gå i dameklær eller sameklær eller bukser eller skjørt eller nærmest hvilke klær som helst, kan du gjøre det i dag.

Kongeriket er åpent. For jøder. Og jesuitter. Og muslimer. Og ateister. Men mange butikker har søndagsstengt.

Jeg tror ikke noen tar skade av å overvære en gjennomsnittlig norsk skolegudstjeneste. Jeg tror bare at å ta vare på de svakeste er uendelig mye viktigere enn antall bokstaver vi bruker på timeplanen i grunnskolen. Verdien vi virkelig må slåss for, er det norske velferdssamfunnet og tryggheten det skaper for oss alle.

Derfor er det bekymringsverdig når norsk samfunnsdebatt plutselig høres ut som et ekko fra Amerika. "Norske verdier" gir nok klikk. Men å snakke om K-en i KRLE-faget mens man sender subliminale signaler om hvor farlige muslimer og ateister er, er en avsporing av en samtale som bør handle om de virkelige norske verdiene.

Det er viktig å ta vare på fellesskapet. Tryggheten og romsligheten i et samfunn består ikke av seg selv. Men å importere argumentasjonsrekker som har sprengt alt tilløp til fellesskap i USA, er ikke å verne noe som helst. Det er bare et knefall for en splitt og hersk-teknikk som har etterlatt stygge arr i den amerikanske folkesjelen og ramponert store deler av amerikanernes velferdsstruktur. Vi har alltids mye vi kan lære av USA, men ikke dette.

"Verdien vi virkelig må slåss for, er det norske velferdssamfunnet og tryggheten det skaper for oss alle."

Oppsummert

Verdifullt

1 Det er mye å ta vare på det norske samfunnet.

Viktig

2 Det gjelder mange ikkematerielle verdier, men det gjelder ikke minst den økonomiske tryggheten som ligger i å ha en jobb, et effektivt velferdssystem og et lovverk som beskytter dine rettigheter.

Ikke velkommen

3 I USA er "verdikamp" brukt til å underminere velferdssamfunnet. Det er en importvare vi slett ikke trenger.

Annonse

Det viktige er økonomisk trygghet og jobber til alle som kan og vil jobbe. Å sikre at våre barn faktisk får den typen framtid vi har lyst til å gi dem.

Når det er sagt, er det ett norsk verdipunkt jeg virkelig kjenner meg igjen i: Jeg kjenner en fyr som jeg mer enn noe annet forbinder med bilder av vafler på sosiale medier. Som en naturkraft har han tvunget fram paradigmet om fredagsvaffel, løftet det i været og stappet det inn i min pannebrask.

Jeg kommer egentlig ikke fra en spesielt entusiastisk vaffelfamilie. Men sakte, men sikkert driver han meg i retning av det punktet hvor jeg kommer til å sprekke og kjøpe meg mitt eget vaffeljern.

Jeg kommer til å bukke under og bryte alle forsetter om et sunt kosthold i en orgie av jordbærsyltetøy, rømme og blåbærsyltetøy.

Og det kommer til å være hans skyld.

Jeg tror han ser på barne-tv også.

Hver gang det dukker opp debatter om "norske verdier", og vi alle skal beve av angst på grunn av følelsen av at noe er i ferd med å glippe, er det folk som ham jeg tenker på. Folk som betaler sin skatt og engasjerer seg i verden og ukuelig står på. Som lever sitt samfunnsborgerliv med vafler og barne-tv og snapchat-bilder av ungen i parken.

Han har riktignok innvandrerbakgrunn. Og å være en grei kar er ikke noe eksklusivt norsk. Men læll. Det er noe rotnorsk i livet hans. Og amerikaneren elsket norske vafler, hun også. Så om alt annet svikter: Norske vafler. Til Dovre faller.

Neste artikkel

Ein ekstra skatt på sjukdom!