Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kraft til de som har mest fra før

Ola og Kari Nordmann eier norske kraftverk. Skal vi selge strømmen billig, skal grunnen være god.

Ola og Kari Nordmann eier norske kraftverk. Skal vi selge krafta billig, skal grunnen være god, skriver Nationens kommentator. Foto: Statkraft.
Ola og Kari Nordmann eier norske kraftverk. Skal vi selge krafta billig, skal grunnen være god, skriver Nationens kommentator. Foto: Statkraft.

Langsomt ble strømmen vår egen: Marshallhjelpen, Norcem og ingeniørene ga oss norsk vannkraft etter krigen. Strømmen var nasjonal og priskontrollert.

I 1990 ble strømmen handelsvare. Da kom energiloven, som gjorde strøm til handelsvare. Overskuddsvann blir ikke lenger tappet forbi turbinene, men selges ut av landet. I tørrår med lite vann i magasinene kjøper vi kraft inn igjen. Energihandel er både sikkerhet og næring.

Det finnes en gruppe i samfunnet som misliker denne utviklingen intenst. De er eldre menn, de er funksjonærer og ingeniører fra tiden da strøm kostet nær null, fordi det var staten som betalte for produksjonen, og strømbruk var fremskritt.

Hogne Hongset, eks-informasjonsdirektør i Statoil, er frontfigur i kampen mot fremtiden. «Denne siden handler om strømprisen du betaler», melder Hongset på facebook, som en elektronenes Carl I. Hagen. Minstepensjonister og småbedrifter ofres på kraftprofittens alter når strømprisene «drives opp», får vi høre. Kraftkabler til utlandet er den store skurken.

Vi har allerede kraftkabler til Danmark og Nederland. De gir oss kraftsikkerhet, eksportinntekter og forsikring mot ekstrempriser i nedbørsfattige år. Til gjengjeld har de - teoretisk sett - økt kraftprisen med 1 til 2 øre per kWh, ifølge Statnett. Dette er alt for mye for kraftsosialistene.

De vil ha enda lavere strømpris i Norge. Da blir det mindre lønnsomt å produsere kraft i Norge. Og hvem er det som taper på det?

90 prosent av norsk kraftproduksjon eies av staten, fylkeskommuner og kommuner. Du vet, det fellesskapet som betaler minstepensjoner, sykehjem og skoler. Mange mener slike formål fortjener hver krone.

Men ikke kraftsosialistene. Aps stortingskandidat og tidligere industriarbeider Leif Sande forteller gledesstrålende på sin nettside at hvis han får stoppet nye kraftkabler til Europa, vil kraftprodusenten BKK tape 200-300 millioner kroner årlig, på grunn av innelåst kraftoverskudd de ikke får solgt.

"I Leif Sandes verden er forbrukerne fellesskapet, og penga skal gå til dem som har mest fra før."

Oppsummert

Mot strømmen

1 Norge selger kraft til de som vil betale, ute og hjemme. Det misliker kraftsosialistene.

Offentlige interesser

2 Norsk kraftproduksjon eies av fellesskapet. Lavere strømpris går ut over de svakeste.

Lite målrettet

3 De rike tjener mest på lavere strømpris. Industrien kan stimuleres på annet vis.

Annonse

Det betyr halvert utbytte til de 17 griske profitørkommunene som er medeiere i BKK. Det blir 200-300 millioner mindre til sykehjem og skoler. Men pyttsann:

"Den vanlige vestlending" vil sitte igjen med pengene, sier Leif Sande. Alle skal få samme lave strømpris! "Vem är det som tjänar på det?", spurte Bjørn Afzelius. Jo, det er dem som har varmekabler og strømfyrt badestamp på hytta på Voss. I Leif Sandes verden er det forbrukerne som er fellesskapet, og de store penga skal gå til dem som har mest fra før. Hvilket parti var det Sande stilte for, igjen?

Men hva med minstepensjonistene, når utenlandskablene «driver opp» fakturaene deres? Ifølge Statnetts analyseavdeling vil de to planlagte kablene til Europa gjøre at snittprisen på strøm i kommende år vil være - omtrent som snittet i det siste tiåret. Da gikk det som kjent ikke minstepensjonister til grunne i hopetall.

Blant de andre trengende som vil tjene på billig strøm, er Bluestar-gruppen. Bluestar kjøpte Elkem, inkludert smelteverkene i Norge, i 2011. For å sikre at eierne (i hovedsak folkerepublikken Kina) skal få sin profitt, mener kraftsosialistene det er nødvendig at kommuner som Nome, Naustdal og Bremanger selger krafta si til enda lavere pris enn i dag. Og i dag står altså disse kommunene på Robek-lista med driftsunderskudd.

Er norsk kraftkrevende industri så middelmådig at den vil bukke under dersom den ikke får billigere strøm? Selvsagt ikke. Fordelen av norsk kraft forsvinner heller ikke av flere kabler til utlandet. Lavt krafttap og kort nettvei gjør at norsk industri kan skaffe skaffe norsk strøm til lavere totalkostnad enn konkurrentene i Tyskland, selv om selve kraftprisen blir noe nærmere internasjonal.

Dersom kraftkrevende industri skal kompenseres for eventuelt høyere strømpris fra utenlandskabler, må første bud være at det er staten og industripolitikken, ikke utkantkommunene, som skal plukke opp regninga. Så må vi spørre hva vi får igjen, målt i BNP og årsverk. Det kan raskt vise seg at det finnes radikalt mer kostnadseffektive måter å stimulere industrien på enn også å subsidiere hyttestrøm på Hafjell.

Neste artikkel

Quislings frigjorte barn