Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kina bruker kjøttvekta

Mens USA gir opp jakten på storavtaler til fordel for en til en-avtaler, er Kina i ferd med å inngå verdens største flerlands-handelsavtale. Det kan forandre alt.

"Amerikanere må betale 25 prosent ekstra" på grunn av Trumps tariffer, står det på den røde plakaten. Stemningen mellom de to stormaktene er tilspisset på grunn av handelsuenigheter. Foto: Chinatopix / AP / NTB Scanpix

Halvparten av verdens befolkning og en tredjedel av verdens BNP er i ferd med å samles under én handelsparaply. Avtalen har fått navnet RCEP, "regionalt omfattende økonomisk partnerskap". Bak de tilforlatelige bokstavene skjules en maktkamp som kan endre hele verden.

Detaljene i RCEP er ennå ikke klare. Derfor vet vi ikke resultatet av tautrekkingen mellom de tyngste aktørene i forhandlingene, land som Japan, Sør-Korea, Kina og India.

Alt vi egentlig vet, er hvordan Singapores handels- og industriminister Chan Chun Sing beskriver prosessen i et intervju med nyhetsbyrået AFP: "Akkurat som når vi klatrer et fjell, kan klatreturen bli brattere og brattere etter hvert som vi nærmer oss toppen."

Chan tror likevel at toppen vil være nådd i tide for en signering på et toppmøte i Singapore i november.

Hva landene da eventuelt skal skrive under på, vet vi altså ikke. Men én ting er ganske klart: Dette er handelsavtalen Barack Obama var redd for. Dette var årsaken til at amerikanerne presset på for å få ferdig sin stillehavsavtale TPP før de gjorde unna atlanterhavsavtalen TTIP.

Planen var at TPP skulle gi de asiatiske medlemmene en trygghet i forhandlinger med Kina. Og amerikanerne et overtak. Selvfølgelig var det egeninteresse inne i bildet.

Annonse

I stedet er det Kina som får spille rollen som de internasjonale spillereglenes redningsland, mens USA spiller rollen som det egenrådige landet som vil presse enkeltland til å bøye seg.

Det er et rollebytte få hadde sett for seg så sent som for et par år siden. Som Norge fikk kjenne etter fredsprisen til Liu Xiaobo, er ikke Kina en spesielt ettergivende forhandlingspartner. Men i en situasjon der USA tilsynelatende truer med handelskrig mot hele verden, er det likevel lett for Kina å fremstå som den mer forutsigbare parten.

Foreløpig spiller Kina likevel på defensiven i forhandlingene. Ifølge avisen Financial Times foretrekker kineserne en begrenset avtale som først og fremst reduserer tollgrensene på industrivarer Kina produserer. Japan og Australia, derimot, ønsker seg en mer omfattende avtale som også regulerer blant annet opphavsrettigheter. Det er et område der kinesiske virksomheter er notorisk nonsjalante til andre lands regelverk - og for å stille strenge krav til at bedrifter som ønsker å operere i Kina, gir fra seg forretningshemmeligheter for å få tilgang.

Med andre ord ønsker Kina å selge sine varer til priser som lettere kan utkonkurrere lokale produkter, men for øvrig gjøre som de vil. De andre, mindre landene vil gjerne ha tilgang til kinesiske markeder. Samtidig håper de å benytte sjansen til å bremse noen av de mest hardhendte og problematiske kinesiske forretningspraksisene.

Forhandlinger handler selvsagt om å gi og ta. Men det er vanskelig å se for seg at Kina ikke skal komme betydelig styrket ut av denne avtalen. Hvis den blir noe av.

Denne uka har Kinas leder Xi Jinping vært vertskap for et toppmøte for statsoverhoder fra over 40 land i Afrika. Der bedriver Kina for øyeblikket enorme investeringer i landoppkjøp og infrastruktur. Så store og inngripende er investeringene at kritikere beskylder Kina for en slags nykolonialisme - at det afrikanske kontinentet nok en gang blir stykket opp og delt som ressurs for stormakter.

Men de afrikanske lederne som nyter godt av milliardene Kina skyter inn i deres økonomi, er ikke alltid like kritiske. "Det foregår en overgang til en ny verdensorden, og de som ikke ser det, er blinde", sier Zimbabwes president Emerson Mnangawa i et intervju med kinesisk tv gjengitt i flere vestlige medier.

Hva betyr alt dette for Norge? Også i Norge investerer kinesiske bedrifter i infrastruktur, øver press på lokale myndigheter, og inngår forpliktende samarbeid med norske virksomheter som ønsker å investere i Kina.

Det er ikke sikkert at det er noen grunn til å slå alarm, eller at kinesiske investeringer er mer problematiske enn amerikanske eller europeiske. Men hvis det stemmer at maktforholdene i verden er i ferd med å endres for godt, vil det få konsekvenser også for Norge. Vi er kanskje en avkrok, men vi er en ganske lukrativ avkrok. Det gjør oss til et ettertraktet investeringsobjekt. Da er det grunn til å håpe - men kanskje ikke grunn til å tro -at de nye spillereglene vil oppleves som rettferdige også for et lite og relativt åpent land.

Neste artikkel

Nortura: «Normal» import av lam fører ikkje automatisk til høgare lammepris