Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jeg er stolt av å si nei til alt

Sentralisering avler enda mer sentralisering. Noen av endringene er raske og brutale, skriver Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum.

Å si nei til sentralisering er ikke å gå baklengs inn i framtida, skriver Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Siri Juell Rasmussen
Å si nei til sentralisering er ikke å gå baklengs inn i framtida, skriver Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Siri Juell Rasmussen

«Senterpartiet sier nei til alt», «Senterpartiet går til valg på å reversere alle endringer», «Senterpartiet går baklengs inn i framtida». De fleste som har fulgt med i samfunnsdebatten i løpet av de siste fire åra har antagelig fått med seg en eller flere av disse påstandene.

For en liten stund siden skrev en av mine partifeller følgende i sin lokalavis: «Ja, det er lett å oppfatte Sp som et parti som sier nei til alt, og dermed er det like lett å glemme at det må bety at Sp sier ja til noe annet. Alternativet til å si nei, er jo ikke å mene ingenting, men å mene noe annet». Jeg siterer min partifelle fordi jeg ikke kunne ha sagt det bedre sjøl.

Den siste stortingssesjonen i denne valgperioden er nettopp avsluttet. Og med det er sentraliseringsreformene som lenge har vært vage planer blitt konkret politikk som folk kan se konsekvensene av i sitt nærmiljø.

For mange – meg sjøl inkludert – er det både frustrerende og skremmende å se hvordan sentraliseringsreformene fjerner grunnmuren i lokalsamfunn. Når lensmannskontoret stenger dørene, rådhuset legges ned og regjeringa truer med å ta akuttfunksjonene fra lokalsjukehuset forsvinner viktige tjenester som vi er avhengige av i hverdagen.

Dette oppleves dramatisk i seg sjøl, men dessverre er lenger reisevei til sjukehuset og lengre utrykningstid for politiet bare de kortsiktige konsekvensene av sentralisering. Enda mer dramatiske er summen av sentraliseringsreformene når de får virke over tid. Når lensmannskontoret, rådhuset, skattekontoret og sykehjemmet sentraliseres, flyttes også trygge og gode arbeidsplasser ut av lokalsamfunnet. Da er det ikke like enkelt for den nyutdannede politibetjenten å flytte tilbake til hjembygda sammen med lærerkona, eller for økonomen og sjukepleieren som akkurat har stiftet familie å realisere drømmen om å leve livet på landet.

Når tre kommuner er blitt til én vil det over tid bli vanskeligere å argumentere for å opprettholde tre ungdomsskoler dersom kommuneøkonomien blir dårlig. Og hvis tenåringen må tilbringe to timer på skolebussen hver dag forsvinner kanskje noe av gleden ved å bo akkurat der som familien i sin tid etablerte seg og trivdes så godt.

Norsk landbruk går godt. Det legges ned færre gårdsbruk og bøndenes inntektsutvikling er styrket, skriver statsminister Erna Solberg.

«I realiteten er det en nedlatende formaning om ikke å være bakstreverske og kjempe imot.»

Oppsummert

2017 er valgår. Nationen har invitert alle partilederne til å skrive gjestekommentar om distriktspolitikk hver mandag i ukene som kommer.

Annonse

Når disse samfunnsendringene får virke i mange nok år er jeg redd at mange ikke lenger vil se på det som en reell mulighet å bo der de vil. Fordi det ikke finnes arbeidsplasser for dem selv eller ektefellene, fordi veien til skolen og jobben er blitt for lang eller fordi de ikke føler seg trygge nok eller friske nok til å bo akkurat der.

Da dreies sentraliseringshjulet om enda en gang. For hvis distriktene opplever befolkningsnedgang, mens byene opplever befolkningsøkning, vil mange hevde at det er sløsing med samfunnets ressurser å satse på å bygge veier, bredbånd, høyskoler og statlige arbeidsplasser i distriktene. Vi bør heller satse på å bygge fremtidas arbeidsplasser der folk bor, vil de kanskje si.

Slik avler sentralisering enda mer sentralisering. Noen av endringene er raske og brutale. De oppleves dramatiske og de skaper protester. Slik regjeringas sentraliseringsreformer i politiet, kommunene, regionene, skattekontorene og NAV-kontorene har gjort. Andre endringer kommer sakte og snikende. Vi ser dem nesten ikke før det har gått mange år og vi plutselig oppdager at det ikke bor unger i nabohusene lenger. Disse endringene skaper sjelden fakkeltog og illsinte leserbrev i avisene. Dette er en «naturlig samfunnsutvikling» får vi høre, gjerne med en velmenende, men i realiteten nedlatende formaning om ikke å være bakstreverske og kjempe imot.

Er det noe livet som politiker har lært meg er det at politikk virker. Det som ofte forklares som «naturlige samfunnsendringer» er et resultat av politiske vedtak som er blitt fattet – eller ikke fattet – over år.

Dette er bakteppet for at Senterpartiet konsekvent har stemt nei til regjeringas sentraliserende reformer. Vi vil ikke passivt godta at samfunnet sentraliseres uten at vi som er politikere tar fatt i det. Vi vil kjempe sammen med folk over hele landet for å skape framtidas samfunn, slik vi ønsker det.

Jeg er stolt av å si nei til sentralisering. Jeg er stolt av mitt nei til å legge ned lensmannskontoret i hjemkommunen min. Fordi jeg mener det er rett at vi som bor i Stange skal ha politi i lokalsamfunnet. Mitt nei til sentralisering er et ja til et levende lokalsamfunn der jeg bor. Det er ikke å gå baklengs inn i framtida, men å kjempe for et samfunn jeg tror er bedre enn det sentraliserte stordriftssamfunnet.

Neste artikkel

Sprik mellom by og land i valet: – Må bygge bru