Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem er anti næringsliv?

Det blåser en anti-næringslivsvind over Norge, hevder Civita-leder Kristin Clemet. Hun har sannelig rett.

Næringsvennlig: Kristin Clemet hevder venstresiden ikke forstår seg på privat næringsliv. Men hvem er det egentlig som er næringsfientlig i dette landet? Foto: Terje Bendiksby/NTB scanpix
Næringsvennlig: Kristin Clemet hevder venstresiden ikke forstår seg på privat næringsliv. Men hvem er det egentlig som er næringsfientlig i dette landet? Foto: Terje Bendiksby/NTB scanpix

Vi har en regjering som innfører næringsforbud for pelsdyroppdrettere. En næring som sysselsetter mer enn 500 mennesker, og som sørger for opptil en halv milliard kroner i eksportinntekter blir utradert. Det er anti næringsliv.

Vi har en regjering som økte sukkervareavgiften med 83 prosent. Avgiften svekker norsk næringsmiddelindustri og den norske dagligvarebransjen. Det er anti næringsliv.

Vi har en regjering som skal verne 10 prosent av skogen og som vil forby myrdyrking. Og som stadig obstruerer en effektiv rovdyrforvaltning, til stor ulempe for private næringsdrivende som lever av å ha dyr på beite. Det er ingen god næringspolitikk.

Med et lite unntak for sukkeravgiften var det det ikke disse eksemplene Clemet hadde i tankene, da hun skrev en kronikk i Aftenposten om de næringsfiendtlige vindene som blåser over landet. Hun er – hold på hatten – kritisk til venstresiden.

For det er fra ytre venstre, med både KrF og Ap på kjøpet, de negative holdningene og den manglende respekten til næringslivet kommer fra, ifølge Clemet. Dette er politikere som tar næringslivet som en selvfølge, som ikke vet noe om hva som skal til for at en bedrift skal bli etablert og vokse seg større, og som til dels mener det er illegitimt å være kommersiell og tjene penger.

Visste en ikke bedre, kunne en tro at dette var hentet fra et innlegg på autopilot under et Unge Høyre-evenement, og ikke en kronikk forfattet av den respekterte sjefen for høyresidens tenketank.

Clemet slår inn åpne dører når hun påpeker at private bedrifter som lykkes bidrar til samfunnets produktivitetsvekst, og at dette bidrar til å øke velstanden vår. Du skal lete en stund for å finne noen som er uenig i at «den norske modellen ikke kan overleve uten en velfungerende markedsøkonomi og en konkurransedyktig privat sektor».

Annonse

At politikere fra venstresiden reiser kritikk mot privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester er ikke det samme som at de er mot markedsøkonomi, eller at de er imot privat næringsliv.

Det må være mulig å ha innvendinger mot at skattepengene våre skal ende opp som utbytte til private velferdsleverandører, uten at en dermed skal bli stemplet som næringslivsfiendtlig. De politikerne som tar til orde for at offentlige tjenester bør utføres av offentlig sektor, mener som regel at det er bedre å bruke skattepengene på tjenestene enn på å generere overskudd for private selskaper.

Konkurranseutsetting av offentlige oppgaver er et effektivt verktøy for å ta ned lønnskostnader.

Clemet har rett at privat sektor er utsatt for konkurranse, og at private bedrifter ikke har noen å sende regningen til dersom de ikke driver effektivt og leverer gode produkter. Det er en utbredt oppfatning at privat sektor derfor er både mer innovativ og effektiv enn offentlig sektor.

Erfaringen med private tilbydere av offentlige velferdstjenester er imidlertid at de «innovative og effektive» løsningene som regel handler om de ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Kvaliteten på tjenesten, og hvilken bemanning den krever, er gjerne lovregulert ned til minste detalj. Fortjenestemarginene avgjøres dermed av lønns- og pensjonskostnadene. Dess lavere lønnsutgifter, dess høyere fortjeneste.

Konkurranseutsetting av offentlige oppgaver er et effektivt verktøy for å ta ned lønnskostnader. Det kom tydelig til uttrykk da luftambulansetjenesten ble lagt ut på anbud. Anbudsgiveren, helseforetakene, sa rett ut at anbudskonkurranser «bidrar til nytenkning på mange områder, også innen lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte». Derfor ville heller ikke helseforetakene at personellet skulle følge med tjenesten, dersom en ny tilbyder ble antatt. Å kreve såkalt virksomhetsoverdragelse ville fjerne «tilbydernes mulighet til å konkurrere på pris og nyskapende løsninger».

Det endte som kjent med at kontrakten ble gitt til et nytt selskap. «Nyskapingen» besto i at personellet kunne søke på sin gamle jobb i det nye selskapet, men til langt lavere lønn enn tidligere.

En god del politikere, de fleste av dem på venstresiden, protesterte heftig på det som skjedde med luftambulansetjenesten. Noen av dem har også tatt til orde for at tjenesten for framtida skal utføres i offentlig regi, slik at en unngår å komme i samme situasjon neste gang kontraktsperioden løper ut.

Å være kritisk til en praksis som går ut på å svekke lønns- og arbeidsvilkår for vanlige arbeidsfolk er selvsagt ikke det samme som å være mot privat næringsliv. Det bør selv en høyretenketank erkjenne.

Neste artikkel

Slik svarar Bollestad på kritikken mot pelsdyr-kompensasjonen