Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gul tråd i sysakene

Både Venstre og KrF siger mot Erna. KrF må sige lengst.

Krevende: Fra et svakt ståsted må Knut Arild Hareide treffe ubehagelige avgjørelser. Foto: Ketil Blom Haugstulen.
Krevende: Fra et svakt ståsted må Knut Arild Hareide treffe ubehagelige avgjørelser. Foto: Ketil Blom Haugstulen.

Trine Skei Grande fikk i helgen stående applaus av Venstres landsstyre for sine sonderinger om regjeringsdeltakelse. Det er et signal om at partiet har telt over knappene sine, og ser at det rekker til dress og slips i regjering. Den tar ikke store sjanser som tipper at Erna Solberg nå syr i hop Venstres plass i regjering.

Spørsmålet er om statsministeren får bruke den gule tråden.

Også KrF-leder Knut Arild Hareide sendte ut et signal sist helg. Før og etter valget avviste han å gå i regjering med FrP, men nå vil han ikke gjenta avvisningen overfor VG. Isteden sier han at partiet hans «vil kunne bli påvirket» av hva Venstre gjør. Sentrum lever, graven brast.

20 år etter sentrumsregjeringen til Kjell Magne Bondevik er sentrum i norsk politikk som en gammal ullgenser: Senterpartiet har strukket og dratt så lenge og hardt i venstre erme at genseren er blitt slamsete, uformelig og løs i kantene. Den varmer lite, og kan strekkes ut over litt av hvert.

Som over en borgerlig regjeringsdeltakelse. På Sørlandet er borgerlige politikere vant til å regne med Venstre. Til Fædrelandsvennen sier Venstre-topp Petter N. Toldnæs at det kan koste landet dyrt om KrF blir stående alene igjen utenfor regjering, eller uten samarbeidsavtale.

– Vi kan oppleve at det blir kaotisk mange typer flertall for ulike saker i Stortinget, sier Toldnæs.

For Venstre blir det flere taburetter dersom KrF velger samarbeidsavtale. For et KrF utenfor regjering vil det være flere treffpunkter å avtale i en regjering der Venstre er med.

Problemet for Hareide er imidlertid at samarbeidsavtalen som tilknytningsform er blitt svekket langs to akser. Partilederen har sett velger-grunnfjellet sitt forvitre som en klippe for en israelsk bosetter. For det andre vil KrF stå alene mot tre partier i en eventuell ny samarbeidsavtale.

En samarbeidsavtale med regjeringen fremstår som det lunkne alternativet. Slikt skal man ifølge Johannes' åpenbaring spytte ut av sin munn, og velge det kalde eller det varme, alenegang eller regjeringsdeltakelse.

«Jo flere smørbrød Venstre klarer å plukke i regjeringens buffet, jo færre godbiter blir det igjen til KrF.»

Oppsummert

Tegn i tiden

1 Venstre klapper for regjeringsforhandlinger. KrF vil ikke lenger utelukke dem.

Sår og seire

2 Samarbeidsspillet med regjeringen har gitt KrF sår for seire. Knut Arild Hareides kort er så svake at han kan kaste seg – eller gå all inn i regjeringen.

Løfter eller innflytelse

3 KrF kan stå ranke, rene og alene. Spørsmålet er hva partiet og jordens trelle tjener på det.

Annonse

Regjeringsvillige i KrF vil bruke tidsdynamikken: Jo flere sentrumssmørbrød Venstre klarer å plukke i regjeringens buffet i høst, jo færre godbiter blir det igjen til KrF, hvis partiet skal komme diltende etter inn i regjering. Bedre å hive innpå med en gang.

De regjeringsskeptiske vil holde hardt på det åttende bud og valgløftene, og si at toget gikk da partilederen avviste regjeringsdeltakelse også etter valget.

Trine Skei Grande viser til at også KrF har mer samarbeidserfaring med regjeringen enn for fire år siden. KrFs venstrefløy vil si at fire års kriging med regjeringen, med regjeringskrise lurende rundt annethvert statsbudsjett, har gitt mange sår for hver seier.

KrF vil utvilsomt få sosiale seire og distriktsgjennomslag i samarbeid med opposisjonen. Men når Sp-ordfører Ivar Vigdenes kaller KrF sitt tvillingparti, er det analyse fra den konservative, sovende trønderfløyen i Sp. Noe organisert fellesskap med et Senterparti som holder SV i hånda kan KrF ikke vente seg.

Et fristilt KrF kan bli redusert til et prisme i norsk politikk: Partiet må, siden de er på vippen, bryte stortingsviljen til flertall i skiftende retninger. Partiet har allerede fått offers they can't refuse både fra Sp (stoppe regionreformen) og Ap (stoppe innleie og vikarbruk i arbeidslivet).

Hvis KrF sier nei til et forslag, får KrF skylda. Hvis KrF stemmer ja til et forslag, får forslagsstillerne æren. Sperregrensen kan bli reell for KrF også i 2021.

Mens Knut Arild Hareide klør seg i hodet i valget mellom 3,2 prosents meningsmåling og en kontroversiell regjeringsdeltakelse, har ungdomspartiet valgt en borgerlig orientert leder som ønsker gjeninnføring av utviklingsministerposten som regjeringen Solberg la ned i 2013.

Hareide vet at den får han både opprettet og besatt av en KrF-er, dersom partiet går i regjering. Med KrF-briller kan det være et brudd på det åttende bud, men også et håndslag til jordens fattige og en reduksjon av Sylvi Listhaugs innflytelse på norsk politikk. Det er et spørsmål om prioriteringer.

Neste artikkel

Erna vil bli stjerna – igjen