Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gammal tresker til salgs

Den gamle landbrukspolitikken knirker og hviner. Noen vil bytte redskap. Andre vil ha mer smøreolje.

Maktbalanse: Så lenge husdyrprodusenter taper på det, vil ikke Bondelaget øke kornprisen. Foto: Hans Bårdsgård.
Maktbalanse: Så lenge husdyrprodusenter taper på det, vil ikke Bondelaget øke kornprisen. Foto: Hans Bårdsgård.

Når partiene skal holde årsmøter, sitter floskelen "viktig politisk verksted" løst. I ettertid viser det seg at ildfulle forslag er knadd til enstemmige kompromisser.

Noen ganger er det annerledes. Oppland Arbeiderparti vedtok i mars i år en årsmøteuttalelse som er egnet til å rokke balansen i landbrukspolitikken. Alarmen går i Bondelaget.

Ikke fordi Ap vil gi bøndene flere inntektskroner enn andre grupper (noe ingen Ap-ledet eller borgerlig regjering har klart over tid), men på grunn av måten det skal skje på.

Oppland Ap peker på at norsk jordbruk preges av overproduksjon, gjeldsvekst, fallende sjølforsyning og dårlige inntektsmuligheter. Årsakene er volumtilskudd, billig kraftfôr og statsstøtte til nye storfjøs.

"Disse virkemidlene gjør det mer lønnsomt å produsere mat på importert kraftfôr til dyra, enn å produsere mat til folk og dyr på jord i Norge." Det river produksjonen vekk fra ressursgrunnlaget i strid med jordbrukets mål, heter det.

Prisen på korn, kraftfôr og mat skal opp, og importen av soya reduseres til et minimum. Volumtilskuddene skal ned, arealtilskuddene opp, heter det i resolusjonen. Den skal ha støtte fra Jonas Gahr Støre.

Men ikke i Oppland Bondelag. Det er farlig å skifte politikk, heter det der. – Den gamle modellen er bra, den må bare smøres med mer penger, sier eks-leder Trond Ellingsbø.

I jordbruksoppgjørene blir norsk landbruk som en gammal, dårlig smurt skurtresker: Det knirker og hviner overalt. Det er mange ting, tang og tannhjul som må gå rundt samtidig. Derfor er det tryggest å fordele den knappe smøringen (budsjettmidlene) litt overalt, noenlunde sånn som i fjor. Helst skulle man hatt mye mer smøring.

Det allment aksepterte målet med landbrukspolitikken er økt bruk av Norge. Men så stopper det. Omprioritering og nyorientering i pengebruken? Javisst, men ingen må tape. Alle tannhjul, alle enkeltproduksjoner og grupper i landbruket, må først få rikelig med budsjettsmøring, FØR det kan omprioriteres.

På det tradisjonsrike debattmøtet i Hegra denne uka var svaret fra Bondelaget like tradisjonelt: Ingen vesentlig økning i kraftfôrprisen i år. Ikke i år heller. Omprioritering fra kraftfôr til gras innenfor en knapp, realistisk budsjettramme er uaktuelt.

Norsk landbruk blir som en gammal, dårlig smurt skurtresker: Det knirker og hviner overalt.

Oppsummert

Nye takter

1 Alle vil ha økt bruk av norske landbruksressurser. Noen vil tenke nytt for å nå dit. Noen blir redde.

Tap på veien

2 Noen vil alltid tape på kraftige omlegginger av gjeldende politikk. Betyr det at den ikke skal endres?

Realistiske forventninger

3 Norsk landbruk trenger økte budsjettmidler, men også prioriteringer innenfor de midlene som faktisk finnes.

Annonse

Men ting skjer. Et knippe Sp-ere, inkludert tidligere bondelagsleder Nils T. Bjørke, påpeker her i Nationen at det er grunnleggende rikspolitisk uenighet om jordbrukets samfunnsoppdrag.

Er det matvaretrygghet og naturlig matproduksjon som er oppdraget? Eller er det maks effektiv matproduksjon, enten fôret stammer fra Brekstad eller fra Brasil?

Bondelagets konservatisme er ikke meningsløs. Det er sprengkraft i grep som påfører enkeltprodusenter og -grupper store nye kostnader samtidig som andre får kraftig inntektsøkning.

Det korporative landbruket, der Bondelaget inngår sammen med statens markedsbalansekunstnere og tollere, er ikke tjent med drastiske endringer i produksjonen. Og endringer blir det, dersom kraftfôrintensive produksjoner svekkes kraftig til gunst for kornprodusenter og grasforbrukere.

Og, som Bondelaget vet, i et så marginalt og krevende landskap som norsk landbruk har man ikke veldig god råd til å eksperimentere med redskapen.

Ikke desto mindre har jordbrukskonservatismen ført jordbruket stadig lengre i retning av kraftfôrbruk, import og påfølgende gjengroing av inn- og utmark. Hvis man vil ha et annet mål, må man ville en annen vei enn dagens. Selv om noen taper.

Det er her at Oppland Ap, Spire og Landbruksalliansen ser på den gamle skurtreskeren av en jordbrukspolitikk og sier: Den virker ikke etter hensikten. Kanskje vi skal skaffe en ny?

Bytte av skurtresker bør ikke skje uten kritisk vurdering, verken i gårdsøkonomien eller i landbrukspolitikken. Men ingenting varer evig.

Neste artikkel

Miljøpartiet vil at staten skal ta halve rekninga for solceller på låvetak