Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Game over for Finnmark

Drømmen om å oppløse tvangsekteskapet med Troms ser ut til å briste for Finnmark. KrF står opp for utskjelt reform.

Rykker ut: Nestleder Kjell Ingolf Ropstad i KrF slår fast at regionreformen skal gjennomføres som planlagt. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Det nye regionkartet ble unnfanget i et uheldig samkvem mellom to partier som ønsker fylkeskommunene dit pepperen gror, og KrF og Venstre som tok mål av seg å revitalisere det folkevalgte regionale nivået.

Resultatet, det uekte barnet, regionreformen, ble i sannhet en bastard. Finnmark har som kjent nektet å forholde seg til stortingspåbudet om å slå seg sammen med Troms, og er nå i ferd med å tvinge fram en ny stortingsbehandling av saken.

Det har ikke gått upåaktet hen i de andre tvangssammenslåtte regionene. I Viken, den regionen som kanskje mest av alle utfordrer den sunne fornuft, er det også et flertall for å legge alle sammenslåingsprosesser på is i påvente av en ny avklaring i Stortinget. Hvis Finnmark lykkes med å stoppe sammenslåingen, kan regionreformen klappe sammen som et korthus.

Tirsdag morgen kom det langt på vei en avklaring. Da slo KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad fast at partiet ikke har til hensikt å snu i saken. KrF skal gjennomføre reformen partiet var med på å starte, sa han til NRK.

Uten KrF og Venstre ville det aldri vært noen regionreform. Høyre og Frp har ikke hjerte for fylkespolitikk. De mener landet kan forvaltes med to folkevalgte nivåer – kommunene og staten.

Da Høyre og Frp søkte støtte til sitt prestisjeprosjekt – kommunereformen – så KrF og Venstre sitt snitt til å sikre det regionale nivået. I byttet mot støtte til kommunereformen måtte daværende regjering samtidig hoste opp en regionreform.

Reformprosessen har vært håndtert på en skandaløst dårlig måte.

KrFs og Venstres intensjon med å ta initiativ til reformen var å flytte mer makt ut til regionene. Alternativet, ikke å gjøre noe, ville trolig føre til ytterligere årelating av fylkeskommunene. Når sant skal sies, har det regionale folkevalgte nivået forvitret kraftig under skiftende politiske regimer.

Annonse

Derfra og inn til sommerens heftige opprør i Finnmark har reformprosessen vært håndtert på en skandaløst dårlig måte. Regioninndelingen ble avgjort gjennom politisk kjøpslåing mellom fire partier, uten spor av faglig kvalitetssikring.

Det lille vi har hørt fra forhandlingene, var at Høyre og Frp var opptatt av et lavest mulig antall regioner, og at partiene raskt landet på et tall på 10 eller 11 regioner. Det forklarer for så vidt hvordan en kunne ende opp med Viken region – et slags restopplag av fylker man ikke klarte å plassere andre steder.

Hvilke politiske hensyn som ble tatt da fylker som Rogaland og Møre og Romsdal fikk fortsette alene, kan vi bare fantasere om. Det nye kartet framstår som vilkårlighetenes kart.

Deretter ble de nye regionene satt i arbeid med å gjennomføre sammenslåingen før det er avgjort hva de nye konstruksjonene skulle holde på med. Vi vet ennå ikke hvilke oppgaver som skal overføres til regionene. Det bekjentgjøres først 15. oktober.

Hvis en er tilhenger av at stortingsvedtak skal holde en viss standard, må en også være villig til å akseptere at dårlige og ubegrunnede vedtak blir motarbeidet. Finnmark har fått kritikk for å sette seg over lovlige fattede vedtak, men i demokratiets navn bør det være rom for å bruke kraftige virkemidler når resultatet er som originalest.

Kampen ser ikke ut til å føre fram. KrF står fast på at reformen skal gjennomføres. Det er jo til å forstå, all den tid partiet selv tok initiativ til den utskjelte reformen. I så fall vil den bli vedtatt for tredje gang, med mindre partiledelsen (som vi må anta Ropstad taler på vegne av) blir utmanøvrert av intern uro. For distriktspartiet KrF – endatil på randen av sperregrensen – må det være et mareritt å slå ned distriktsopprør med tvang.

KrF var i god tro, og utstyrt med de beste intensjoner, da partiet dro i gang regionreformen. Det er på høy tid å gi fylkeskommunene større muskler og nye oppgaver. Det er særlig viktig med en regjering som driver fram sentraliseringsprosjekter på løpende bånd. En opprusting av fylkeskommunene kunne fungere som en motvekt mot statsetatenes stadige nedskalering i distriktene.

Gode intensjoner er ikke nok. Politikk er håndverk. Faktorenes orden er ikke likegyldig. Skal du ha noen med deg, i dette tilfellet fylkespolitikerne, må de ha en forståelse av at det kommer noe godt i den andre enden.

Det beste KrF kan håpe på i Finnmark, er at finnmarkingene etter hvert forstår at det er game over.

Neste artikkel

Nytt lovforslag skal tvinge Finnmark til fusjon