Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Farvel populisme?

Ut fra en tradisjonell definisjon av populisme som «å være på parti med folket mot makteliten», er både Frp og Sp populistiske partier.

Frp-landsmøtet: Første nestleder Per Sandberg med leder Siv Jensen og andre nestleder, Ketil Solvik-Olsen, i bakgrunnen. Partiledelsen i et populistisk parti som sliter med å være tydelige – det er et problematisk paradoks. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix
Frp-landsmøtet: Første nestleder Per Sandberg med leder Siv Jensen og andre nestleder, Ketil Solvik-Olsen, i bakgrunnen. Partiledelsen i et populistisk parti som sliter med å være tydelige – det er et problematisk paradoks. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Sps tradisjoner går tilbake til bøndenes kamp mot embetsmannsstaten, via periferi-sentrum-konflikter som kampen om formannskapslovene – til to EU-kamper og EØS-motstand. Frp har vokst seg store og sterke på lavere skatter og avgifter til staten og færre innvandrere til landet.

Er populist-begrepet så stint av skitt og så utslitt av misbruk at det bør kastes? Kanskje. Problemet er at det uansett vil komme noen og plukke det opp fra dynga for å kyle «din populist» i ansiktet på en meningsmotstander. Misbruket vil fortsette. For å demme opp for misbruk, bør bruken av begrepet drøftes.

Under valgkampen i fjor ble Trygve Slagsvold Vedum spurt om han var populist. Han svarte: «Vi har ikke snudd kappen etter vinden, det er vinden som har snudd.» Slik avfeide Vedum for det første det negative populist-stemplet, som politiske motstandere forsøker å plante i panna på ham. For det andre, så gjorde han det på en populistisk måte – i den forstand at de fleste skjønte hva han mente.

En populist er, ifølge Oxford Living Dictionary: «En person, spesielt en politiker, som forsøker å appellere til vanlige mennesker som føler at deres bekymringer ignoreres av etablerte elitegrupper.» (Egen oversettelse.) Slike populister er det god bruk for i et demokrati. Alternativet er at alle politikere oppfatter seg som en del av en politisk elite med felles interesser – som skiller seg fra folkets. Det er noe helt annet enn folkestyre.

Torsdag skrev NTB at Høyres Stefan Heggelund «anklaget Ap for populisme», uten at Høyre-Heggelund utdypet hva han la i begrepet populisme. Det er verken tilfeldig eller uvanlig. Ikke minst Høyre-folk her til lands ynder å bruke begrepet til generell mistenkeliggjøring av politiske motstandere.

Når populist-begrepet misbrukes på det verste, er målet at det skal gi assosiasjoner til høyrepopulister med motbydelige politiske program – som Frankrikes Marine Le Pen, eller andre med rasistiske eller fascistiske trekk.

Populisme-stemplet gikk varmt etter Brexit. Tvilsomme populister hadde villedet majoriteten av det britiske folk. Det kunne umulig være sånn at EU-motstandere på venstre- og høyresida hadde stemt i tråd med det de mente var riktig, slik nordmenn gjorde i 1972 og 1994? Var neifolket i Norge også villedet av tvilsomme populister? Mange Høyre-folk og enkelte Ap-folk vil svare bekreftende. Dermed får populisme brukt som skjellsord et stort nedslagsfelt: Et flertall av folket mistenkeliggjøres.

Er populist-begrepet så fullt av skitt og så utslitt av misbruk at det bør kastes?

Oppsummert

På parti med folket

1 Ut fra en tradisjonell definisjon av populisme som «å være på parti med folket mot makteliten», er både Frp og Sp populistiske partier.

Marine Le Pen

2 Når populist-begrepet misbrukes på det verste, er målet at det skal gi assosiasjoner til høyrepopulister med motbydelige politiske program – som Frankrikes Marine Le Pen.

Doble Frp-statsråder

3 Frp-statsråder påstår nå at de er EU-motstandere, enkelte til og med sterke EØS-kritikere. Samtidig gjør de alt de kan for å avgi suverenitet til EU.

Annonse

Dersom vi blir fordømmende overfor politikere som er populistiske i den forstand at målet er å nå flest mulig velgere med klar tale, går det på folkestyret løs. Ikke minst når det handler om velgere med problemer som «ignoreres av etablerte elitegrupper» – som for eksempel ei regjering. Det gagner demokratiet når politikere snakker så klart at velgerne kan forholde seg til budskapet. Sp-lederen gjør stort sett det. Frp-politikere gjør det i stadig mindre grad.

For det første så innskrenker deltakelsen i en Høyre-dominert regjering Frp-statsrådenes rom for klar tale. Velgere som har stemt på Frp for å bli kvitt avgifter og bompenger, stoler heller ikke på partiet i samme grad lenger – og da er det ganske bortkastet å prøve være bompenge-populist. Spør Frps Bård Hoksrud.

For det andre er Frp-statsrådene, inkludert partiledelsen, utydelige om grunnleggende og viktige spørsmål som Norges forhold til EU. Frp-politikere påstår nå at de er EU-motstandere, endog sterke EØS-kritikere – samtidig som de i regjering gjør alt de kan for å avgi suverenitet til EU – som for eksempel i finanstilsyn-saken og Acer-saken. Da blir populismen en ren kommunikasjonsstrategi, motivert av å «å snu kappa etter vinden» – og det motsatte av respekt for folk flest.

Frp og Sp har svært forskjellige utgangspunkt og programmer. Sp er styringsvillige og tror på felles løsninger, Frp tror på liberalismen, på markedet. Like fullt kan de ha en felles teig av distriktsvelgere å konkurrere om. To av resolusjonsforslagene som behandles på Frp-landsmøtet i morgen, handler om styrket kommunalt selvstyre. Ett fra Troms Frp, og ett fra Vestfold og Telemark Frp.

Frps problem er at partiet deltar i ei regjering som svekker lokaldemokratiet med tvang. Det kan være Sps sjanse. Få er i tvil om hva Sp-lederen mener om tvangssammenslåing og sentralisering av makt på bekostning av lokaldemokratiet.

Neste artikkel

Vedum om lagring av korn: – Regjeringa meiner alvor