Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et jordskjelv i verdenshandelen

Utviklingen i WTO har stått i stampe i flere tiår. Nå kan det se ut som stillstanden kan ende opp i et spørsmål om avtalen skal leve eller dø.

Representanter for noen av deltakerlandene på Canadas krisemøte for WTO-reform i Ottawa forrige uke. Foto: Justin Tang / Canadian Press via AP / NTB Scanpix
Representanter for noen av deltakerlandene på Canadas krisemøte for WTO-reform i Ottawa forrige uke. Foto: Justin Tang / Canadian Press via AP / NTB Scanpix

Når de store strides, går det som regel hardest utover de små. Derfor er det ikke så fryktelig overraskende at 13 WTO-medlemmer møttes i Canada forrige uke for å diskutere WTOs fremtid - uten at Kina eller USA var invitert.

Den akutte situasjonen er denne: Under president Donald Trump har USA tatt de første stegene inn i det som kan bli en handelskrig med omfattende ringvirkninger. Og Kina har svart med samme mynt.

En slik handelskrig vil ikke bare ramme amerikanere og kinesere. Norge, som var et av de 13 landene i Ottawa, er allerede blandet inn direkte, fordi den ekstraordinære stål- og aluminiumstariffen Trump rullet ut for å ramme Kina ble rullet ut mot alle andre land i verden samtidig.

Under normale omstendigheter gjør WTO-regelverket at USA ikke kunne lansert en slik toll uten omfattende samtaler først, og uten grundige begrunnelser. Derimot finnes det et unntak for tollgrep som er nødvendige for å "forsvare rikets sikkerhet".

Det er det Trump hevder stål- og aluminiumstariffen gjør. Norge, i likhet med en lang rekke andre land, er uenige. Men etter foreløpige konsultasjoner i WTO-hovedkvarteret i Genève har det vært umulig å bli enig med amerikanerne, som helt åpenbart forhandler med et ganske tydelig pålegg om å stålsette seg.

Da er det WTO-klagesystemet Norge har å ty til. I siste instans går en slik konflikt til en slags WTO-høyesterett, bestående av dommere utpekt gjennom WTO-systemet. Denne domstolen har siste ord når det gjelder fortolkninger av WTO-regelverket. Resten av systemet legger i utgangspunktet opp til at så mange konflikter som mulig skal løses før de når dette nivået, men her ligger riset bak speilet.

Noen av Trumps rådgivere ønsker innerst inne å bli kvitt hele WTO.

Og her ligger også en av de mest prekære årsakene til at de 13 WTO-medlemmene samlet seg for å se om det er mulig å komme frem til en reformpakke som kan redde systemet. Som et ledd i kampanjen for å presse Kina, har USA nemlig blokkert alle forsøk på å utpeke dommere til WTO-domstolen.

Det skal være sju dommere der. Per i dag er det tre igjen, resten av setene står tomme på grunn av naturlig avgang. For at et vedtak skal være gyldig, krever regelverket at tre dommere må være til stede. Valgperioden til to av de gjenværende dommerne slutter i desember 2019. Hvis USA ikke har snudd innen da, kollapser systemet. Hvis en av de tre sittende dommerne før den tid må erklære seg inhabil i en sak, er det allerede en kollaps i seg selv.

Hva er det amerikanerne vil? USA har lenge vært misfornøyde med enkelte av WTO-avgjørelsene, og ment at Kina har fått for mye medhold og for mange unntak. Men Trump selv har også gitt uttrykk for at han mener det er det for få amerikanske dommere ("vi har ikke flertall") og at USA taper for mange saker. USA får medhold i 87 prosent av klagesakene landet fremmer, men taper 75 prosent av sakene andre land fremmer mot dem, ifølge en gjennomgang fra mediebyrået Bloomberg.

Trump vil selvfølgelig vinne alle sakene. Som den tidligere amerikanske handelsdiplomaten John Brinkley skriver, kan det i tillegg virke som Trump tror at en amerikansk WTO-dommer alltid vil dømme i USAs favør.

Noen av Trumps rådgivere ønsker innerst inne å bli kvitt hele WTO. De vil ha et sett enkeltavtaler der kjøttvekta alltid er i USAs favør. Ikke et system som WTO, hvor små land som Norge og til og med Japan, eller fattige land som India, kan blokkere liberalisering av landbrukshandelen fordi de vil verne egne bønder.

For Norge er tilnærmingen i hovedsak den motsatte. Uansett om regjeringen ledes av Høyre eller Ap, har Norge som internasjonal aktør tradisjon for å innse at frihandel ikke er et udelt gode for Norge: Noen sektorer trenger vern. Samtidig er Norge et land som har drevet med internasjonal handel i mange hundre år, og et land med så få innbyggere at det ikke er sikkert det er fornuftig at vi skal ha våre egne bil-, eller tv-, eller røntgenapparatfabrikker. Vi kan i alle fall ikke ha egne fabrikker for absolutt alle industriprodukter, spesielt ikke hvis vi ikke får selge disse produktene til utlandet.

Norge trenger internasjonal handel, og handelen trenger spilleregler. Når Norge nå går i bresjen for å redde spillereglene WTO-systemet byr på, er det ikke bare fordi WTO-systemet står for handelsliberalisering. Det er også fordi norske handelsdiplomater vet at spillereglene det er mulig å fremforhandle som lille Norge overfor en gigant som USA eller Kina, ikke nødvendigvis vil være mer fordelaktige for Norge enn WTO.

Neste artikkel

Frykter nye innleieregler vil svekke reiselivet i distriktene