Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er du bonde eller bremsekloss?

Tiden for tomprat og å skylde på andre er over. Vi må gjøre noe med været.

Hustrig: Orkanen Michael, som herjet på USAs østkyst i forrige uke, er den siste i en rekke stadig sterkere orkaner som har kommet hylende ut av Atlanterhavet de siste årene. Foto: Andrew Dye/ Winston-Salem Journal via AP / NTB Scanpix
Hustrig: Orkanen Michael, som herjet på USAs østkyst i forrige uke, er den siste i en rekke stadig sterkere orkaner som har kommet hylende ut av Atlanterhavet de siste årene. Foto: Andrew Dye/ Winston-Salem Journal via AP / NTB Scanpix

Etter en knusktørr sommer og en søkkvåt høst har norske bønder, som vanlig, fått føle på kroppen det alle vet: Været kan være bondens beste venn, men ender ofte med å være bondens verste mareritt.

Det finnes ingen værguder som direkte griper inn. Du kan ikke blidgjøre været eller terge det til vrede mot andre ved å ofre et par stykker godt og fett kjøtt på alteret for årets avling.

Likevel kan våre handlinger få været til å snu. Langsomt, gradvis, men til syvende og sist med ustoppelig kraft. Været er små krusninger på overflaten av et intrikat og altomfattende nettverk av ulike globale systemer. At det finnes logikk i været, har både bonde og akademiker forstått etter årtuseners erfaring. Mye forstår vi fortsatt ikke, men noe forstår vi.

En ting vi forstår, uten et fnugg av rasjonelt basert tvil, er at selv relativt små endringer i den globale snittemperaturen har enorme konsekvenser for værets dans over jordoverflaten.

"Planeten klarer seg fint", som komikeren George Carlin sa. "Det er folk det går til helvete med."

I forrige uke kom FNs klimapanel, noen av verdens fremste eksperter på området, med en melding som burde dominert alle medieflater i overskuelig fremtid:

Skal vi begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, krever det, ifølge FNs forskerpanel: "raske og dyptgående endringer uten sidestykke i alle aspekter av samfunnet". Verdens vitenskapsfolk melder i praksis fra om slutten på verden som vi kjenner den.

Forskere har en tendens til å formulere konklusjonene sine så akademisk og abstrakt at det er vanskelig å forstå hva de prøver å si. Når et internasjonalt forskerpanel sier noe så tydelig at journalister faktisk toner dem ned i overskriftene, er det grunn til å slå alarm. Dette er å kalle en spade for en spade:

◘Klimaendringer vil gjøre mange av verdens felles utfordringer mye verre.

◘Menneskelig aktivitet bidrar til å påvirke klimaet i verden.

Annonse

◘Uansett hva vi gjør, er det ikke sikkert at vi vil klare å stoppe klimaendringene.

◘Det er ingen unnskyldning for å la være å gjøre noe.

◘Å gjøre klimapolitikken til et svarteperspill der alle "utslippssyndere" peker på alle andre, gjør det umulig å få ting gjort.

◘Løsningen må komme politisk og internasjonalt. Enkeltland og til og med enkeltpersoner har hvert sitt separate ansvar, men alle må være med og vi må gjøre det sammen.

Norge må også være med. Norske bygder og norske bønder må være med. På raske og dyptgående endringer uten sidestykke.

Både for å forberede seg på større værsvingninger og for å kutte alle utslipp som kuttes kan. Å la løsningsorientert debatt overdøves av kauking om skyldfordeling mellom oljeindustri og kjøttprodusenter, vil være noe kommende generasjoner ikke kan tilgi. Vi må kutte overalt. Ikke hodeløst. Ikke uten respekt for enkeltmennesket. Men vi må kutte.

Ja da: Alle må ha mat. Selv om Norge i dag nok kunne dekke hele landets matbehov med import betalt med olje, vil situasjonen neppe vare evig. Vi må ha egen, geografisk spredt matproduksjon. I Norge er det vanskelig å få til uten kjøtt.

Men matproduksjonen mister sitt poeng dersom det ikke finnes folk til å spise maten som produseres. Og stabiliteten i Norge påvirkes ikke bare av klimaendringer i Norge. Norge påvirkes når isen i Nordøstpassasjen smelter, når bølger av klimaflyktninger setter kursen mot Europa, når kornhøsten i Sør- og Mellom-Europa og langs Svartehavet svis bort av nådeløs sol.

En aktiv og offensiv klimapolitikk blir fort et spørsmål ikke bare om levebrød, men om liv og død. Få vil merke voldsomme klimaendringer tidligere enn bøndene. Og få ser klarere hvordan landbruket kan bli bedre. Derfor er det selvinnlysende at landbruket må ta en lederrolle i kampen både for å kutte utslipp og for å forberede samfunnet på hva som skjer hvis kuttene ikke kommer raskt nok.

Hva betyr det? Og det betyr antakelig, så vondt som det enn vil gjøre, at det er nødvendig å snakke om kjøttforbruk og -produksjon uten at blodtåka senker seg og refleksive forsvarsposisjoner kjeppjager budbæreren ut av det offentlige rom. Matematikken taler sitt klare språk: Alle må ikke bli kortreiste veganere, men alle kan heller ikke spise som McAmerikanere.

Men å ofre et par kjøttstykker løser ingenting alene, heller ikke i vår moderne tidsalder. IPCCs anbefalinger går selvfølgelig lenger enn til middagsbordet, også for landbrukets del. Det handler om å endre verden. Det vil medføre omfattende endringer i driftsformer, i energikilder, i nærings- og forsyningskjeder og i avlsmateriale. Det er klart det vil bli vanskelig. Men bønder har reddet verden mange ganger før.

Neste artikkel

Skadefellingslaget har kutta tidsbruken med 8000 timar. Slik har dei fått det til