Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det norske osteeventyret

For 30-40 år siden døyvet nordmenn skuffelsen over norsk ost med enda dårligere rødvin. Nå kan vi spise norsk ost som får tærne til å krølle seg i glede.

Under Oste-VM i Bergen får besøkende smake på et vell av forskjellige små og store oster. Foto: Odd Mehus
Under Oste-VM i Bergen får besøkende smake på et vell av forskjellige små og store oster. Foto: Odd Mehus

Paradoksalt nok kan vi kanskje takke presset for større enheter i norsk landbruk for framveksten av små, lokale produsenter i verdenstoppen. Etter at det ene lille meieriet etter det andre ble nedlagt og stengt av Tine gjennom 1980- og 90-tallet, vokste motkreftene: I små innlandsbygder og forrevne landskaper i vest og nord, samlet bønder og småbrukere seg. Hva skulle de gjøre nå, de som ville bo og leve på bygda, høste av hav og jord?

I forkant av Oste-VM i Bergen denne helgen, har jeg forsøkt å nøste i norsk ostehistorie. Det er ikke helt lett å finne én hendelse, ett årstall, som har vært avgjørende. Mange små øyeblikk og mange entusiaster måtte til for å skape bevegelse for at Norge skulle erobre internasjonale ostefat.

Strukturrasjonaliseringene i norsk landbruk skjøt fart under Gundhild Øyangen (Ap), landbruksminister i Brundtland II og Brundtland III-regjeringene (1986-89 og 1990-96). Arbeiderpartiet var - i likhet med Høyre - overbevist om at dette var den rette vei. Norske bønder måtte produsere mer med mindre arbeidskraft og til lavere priser. Slik skulle norsk landbruk bli mer konkurransedyktig. I 1999 kom stortingsmeldingen “Om norsk landbruk og matproduksjon”. Det ble sagt at det var en ny landbrukspolitikk. I realiteten var det mer av det gamle, selv med KrFs Kåre Gjønnes som ansvarlig statsråd.

Og undere over alle undere: Salige Frank Aarebrots drøm - en lilla allianse – oppstod.

I Norsk Bonde- og Småbrukarlag var frustrasjonen stor. Skulle de gjøre som før, “klage på alt som var feil”? Hva godt ville det gjøre? Småbrukerne lot stordrift være stordrift og lanserte i stedet et eget program - Verdiskapingsprogrammet - der de foreslo å fylle tomrommet som ble skapt i plogfurene bak de store. Målet var mangfold som supplement til volum, bedre omdømme for norske bønder og økt verdiskaping lokalt.

Forslaget ble lagt fram for næringskomiteen på Stortinget. Og undere over alle undere: Salige Frank Aarebrots drøm - en lilla allianse – oppstod. De næringspolitiske talsmennene for Høyre og Arbeiderpartiet, Ansgar Gabrielsen og Bjarne Håkon Hanssen, sa “ja”. Da den samme Hansen overtok som landbruksminister i 2000, ble det nedsatt ei arbeidsgruppe for å konkretisere verdiskapingsprogrammet for landbruket.

Annonse

“Jerntriangelet” i økonomisk politikk er trioen Finansdepartementet, SSB og Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. I landbrukspolitikken kan man kanskje si at toppbyråkratene i Landbruksdepartementet med Per Harald Grue i spissen dannet et lignende jerntriangel med samvirkebedriftene og Bondelaget. Det ble omkamper. Naturlig nok, kan man kanskje si: Den tunge politiske prestisjen som lå i programmet, vitnet om vilje til å satse stort. Disse pengene ville gjerne samvirkebedriftene kanalisere inn i eksisterende strukturer. Og hadde vi egentlig ikke nok ost her i landet?

Oppsummert

Nytt liv

1 Etter at det ene lille meieriet etter det andre ble nedlagt gjennom 1980- og 90-tallet, vokste motkreftene.

År 2000

2 Verdiskapingsprogrammet skulle fylle tomrommet som ble skapt i plogfurene bak de store.

Mange entusiaster

3 Visjonære småbønder, mektige politikere og kommersielle hoder står bak den norske osterevolusjonen.

Bjarne Håkon Hanssen ga seg ikke. Småbrukarlaget fikk en avgjørende hånd på rattet. Den radikale norske økonomen Erik S. Reinert var sentral. Det samme var bønder, som nå avdøde økobonde Hege Nerland og “Meierikvintetten” i Hemsedal, mangeårig leder i Norsk Gardsost Gunnar Waagen i Tingvollost, og Åse Haugstad og Sigurd Avdem, gründerne av Avdem Gardsysteri. Alle pionerer for norsk ost. Tidligere konsernsjef i Norgesgruppen, Sverre Leiro, og konserndirektør Per Roskifte, var viktige kommersielle pådrivere.

Men Venstre, da? tenker du kanskje. Norges eldste parti fremhever gjerne sin innsats for de små - også innen landbruket.

Venstre var viktig. Da partileder Lars Sponheim var landbruksminister, innførte han blant annet forskriftsendringen som gjorde at melkeprodusenter kunne produsere mer enn kvoten. Slik ble grunnlaget lagt for at samvirkebedrifter som Tine og småskalaprodusenter kunne drive side om side og samtidig styrke hverandres verdikjeder. Tine åpnet for å ta med seg lokalt produserte varer i sitt sterke distribusjonsapparat, som ytterligere styrket de små.

Verdiskaping i norsk landbruk kan ikke ivaretas bare av små. Men de små byr på glede for ganen som vanskelig kan komme «bare» med industrielt produsert ost laget for «alle». Mangfoldet av smak du nå kan nyte godt av, har vokst fram blant annet fordi samvirkebedriftene tilbyr trygghet for de små.

Det har vært en lang reise og noen har blitt gamle på veien. Men alder betyr jo ikke stort - med mindre du er en ost.

Neste artikkel

Ingen skal ha kollektiv straff