Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Åsted og minnested

«Aldri glemme», sier vi 9. april. Vi sier det for så vidt også 22. juli. Men mener vi det?

Hegnhuset på Utøya er kåret til et av verdens ti viktigste byggene i verden. Det hegner om kafébygget, der 13 unge AUF-ere og 18 andre overlevde det brutale drapstoktet Anders Behring Breivik hadde lagt ut på. Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix
Hegnhuset på Utøya er kåret til et av verdens ti viktigste byggene i verden. Det hegner om kafébygget, der 13 unge AUF-ere og 18 andre overlevde det brutale drapstoktet Anders Behring Breivik hadde lagt ut på. Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix

Seks år er gått siden det nattsvarte mørket til Anders Behring Breivik la seg over Oslo sentrum og Utøya, og terroristen brutalt frarøvet 77 mennesker livet. Men hvorfor det skjedde og hva vi kan lære av det, snakker vi lite om. Et mentalt rosehav har lagt seg over den viktigste hendelsen i Norge siden 2. verdenskrig.

Høyblokka i regjeringskvartalet står der, med sørgeslør. Passasjen er åpen for alle. Men seks år etter terroren krangler vi fortsatt om beredskap og minner. Et beredskapssenter ser det nå endelig ut at det blir. Hva minnestedene skal være, synes vi fortsatt ute av stand til å samle oss om. Det nærmeste vi kommer, er enighet om at et skal ligge på Utøya-kaia, der gjerningsmannen bordet båten på sitt henrettelsestokt og der skrekkslagne overlevende tok seg i land.

Det er lett å glemme nå, men også AUF møtte knallhard kritikk mens de famlet etter fotfeste. Traumatiserte AUF-ere ville rive alt på Utøya. Pårørende mente byggene måtte få stå. Atter andre mente Utøya måtte få gro igjen, som en slags minnenes massegrav. Situasjonen var fullstendig fastlåst, godtvondt beskrevet av Aftenposten-journalist Helle Aarnes.

AUF har tatt Utøya tilbake. Når hundrevis av ungdommer 2.- 6. august i år setter stevne på øya, kan de oppsøke sentrale deler av kafébygget; med sporene etter de 13 drapene og toalettavlukkene der 18 overlevde. Et nytt bygg er reist over det gamle. 69 søyler, som representerer de 69 Utøya-drepte, bærer taket. Fasaden prydes av 495 trestammer – én for hver av de overlevende. «Hegnhuset» ser ut som et tempel, brukes til demokratiopplæring og er av avisa The Guardian omtalt som et av de ti viktigste byggene i verden.

Tiden leger alle sår, heter det. Det er ikke helt sant, men den bidrar. Tid - og reell vilje til å komme hverandre i møte. AUF utsatte rivningsplanene til 2014. Inviterte verdens fremste kapasiteter innen minnestedsforskning til Utøya. Grandiose byggeplaner ble dempet. De berørte samlet seg om de nye planene.

Navnene på de døde er stanset ut i en stålring som henger i en rydning i skogen. Men Hegnhuset er nok det aller sterkeste. Enkelt og kraftfullt, og ifølge The Guardian «et sjeldent eksempel på et minnested over et terrorangrep, fritt for sentimentalt sludder eller sensasjonalisme». Men også forsonende. Dét var ikke det prisbelønte forslaget om «Memory Wound», kunstverket som skulle skjære gjennom odden på Sørbråten og aldri leges. Vakkert, utvilsomt. Men vondt. Brutaliteten brakte mange berørte helt til bristepunktet, som er noe av årsaken til at vi fortsatt, seks år etter terroren, ikke har noe nasjonalt minnesmerke å samles rundt.

God kunst gjør vondt. Den skal jo det. Men blir det bare vondt, fungerer det kanskje ikke som minnested.

Oppsummert

Tiden går

1 Seks år er gått siden terrorangrepene 22. juli

Tiden leger ikke alle sår

2 Bitter strid og trusler om rettssak har preget prosessene rundt minnesmerkene.

Det haster

3 Skolebøker og minnesmerker må på plass. Terroristen var en av oss. Dette er vår historie.

Annonse

I norsk skole handler 22. juli mest om samhold og rosetog. Men skal vi lære av denne nattsvarte dagen, må vi også snakke om det som er vanskelig. Drapene var politisk motivert. Anders Behring Breivik er fascist. Og en av oss. Vi må få skolebøker og undervisningsopplegg. Vi må slutte å behandle terroristen som «han hvis navn ikke skal nevnes». Akkurat dette poenget kan ha medvirket til at det andre av kunstner Jonas Dahlbergs prisvinnende minnesmerker, forslaget om minnestedet i regjeringskvartalet, også er stoppet.

Stabler av steinplater inngravert med navnene på de 5,2 millioner innbyggerne i Norge 22. juli 2011. Navnene på de 77 drepte skulle stå ut med noe mer luft rundt seg. Men det manglet et navn: Anders Behring Breivik. Kunstneren utelot terroristens navn av hensyn til ofrenes familie og venner. Han mente denne beslutningen burde tas gjennom offentlig debatt i årene fram til minnestedet ble permanent. Det ville utvilsomt blitt en svært vond og vanskelig debatt.

God kunst gjør vondt. Den skal jo det. Et minnesmerke skal kanskje også gjøre litt vondt. Men blir det bare vondt, fungerer det kanskje ikke som minnesmerke. KORO - Kunst i det offentlige rom - og regjeringen hadde trengt en «fredsmegler» med på dette oppdraget, slik AUF fikk i sin nye daglige leder på Utøya. Nå er vi på null, igjen. Det eneste vi vet, er at regjeringen sier at minnesmerkene skal være «lavmælt og verdig».

Men blir det mer lavmælt og verdig nå, blir det glemt.

Neste artikkel

Kronprins Haakon: Det er vårt kollektive ansvar å jobbe mot høyreekstreme krefter