Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Senterpartiet har satt inn en liten offensiv for å gi et annet og bedre bilde av sin egen klimapolitikk. Partiet har først og fremst fokusert på at klimapolitikken må være rettferdig, og dermed bidratt til at dette ordet nå er blitt et nøkkelord i debatten om klimatiltak. Det er bra!
Svært gledelig er det at nestleder Tvinnereim også lufter muligheten for å diskutere karbonavgift til fordeling (KAF, også kalt klimabelønning) som nødvendig tiltak i klimapolitikken. Vi håper det er et signal om at det partiet som kaller seg jordbrukets og distriktenes fremste forsvarer nå vil ta klimatrusselen mot egne velgere på alvor. For også bønder og andre bygdefolk vil rammes av klimaendringene – og mer enn byfolk. Jordbruket er helt avhengig av et stabilt klima, noe kaffebarene i Oslo ikke er.
Naturvernforbundet vedtok nylig en uttalelse om nettopp rettferdige klimatiltak, der hovedgrepet er KAF, samt tiltak mot miljøskadelig luksusforbruk som hyttepalasser og digre lystbåter, for klimavennlige arbeidsplasser og støtte til energisparing kombinert med høyere elavgift.
Men Tvinnereim går inn i diskusjonen om KAF med en del forutsetninger som skaper problemer for henne.
Da Naturvernforbundet i 2015 vedtok å gå inn for dette tiltaket, var det fordi en stigende karbonavgift som gjennomsyrer hele økonomien vil påvirke alle investeringer i samfunnet, og fordi en rettferdig fordeling av avgiftspengene direkte tilbake til hver innbygger sin bankkonto vil gjøre ordningen sosialt rettferdig i seg sjøl. Da kan karbonavgiften stige til et nivå der den blir effektiv. Når alle vet at alt fossilt blir stadig dyrere, blir det enkelt å velge grønne investeringer, samtidig som folk med dårlig råd kommer økonomisk bedre ut. Slik kan en stigende avgift få stadig større støtte.
Hvis vi i stedet skjermer hele næringer, er forsiktig med avgifter på land og ikke legger avgifter på aktiviteter der det ikke finnes tilgjengelige teknologiske løsninger, blir det knapt noen avgiftspenger å fordele. Og virkningen blir ubetydelig.
Når Senterpartiet ikke ønsker flate klimaavgifter, blir tiltakene de foreslår i stedet dominert av subsidier til mulige grønne omstillingsprosjekter. Men hvem skal betale for dette? Jo, sjølsagt, det blir folk flest som må betale også for subsidiene gjennom skatteseddelen, og gjennom særegne avgifter. Men avgifter blir ikke mer rettferdige av at de går til et omstillingsfond for forskjellige næringer.
Det er heller ikke sikkert at dette er særlig effektivt. Folk flest blir ikke blir kompensert for disse avgiftene, og de kan ikke sende regningen videre til noen. Næringslivet kan fort gjøre begge deler – få penger gjennom fond og samtidig heve prisene.
Som Næringslivets klimaledere, med Jens Ulltveit Moe, skriver i et innlegg nylig, er avgifter mer treffsikre enn subsidier. Avgifter tvinger hver enkelt bedrift til å fokusere på omstilling, mens subsidier lett fører fokuset mot tilgang til statlige penger. En forutsigbart stigende avgift vil gi klar beskjed til teknologiutviklere, om at fungerende grønn teknologi vil bli etterspurt!
Avgifter tvinger hver enkelt bedrift til å fokusere på omstilling, mens subsidier lett fører fokuset mot tilgang til statlige penger.
Derfor bør en karbonavgift omfatte hele økonomien. Klimatoll på importvarer vil samtidig sørge for at norsk sauekjøtt kommer bedre ut i forhold til importert rødt kjøtt, som heretter blir ilagt avgift for utslippene det har forårsaket.
Som kjent går ikke T-banen på bygda hvert 5. minutt. Dessuten utgjør utgiftene til drivstoff en klart større andel av budsjettet for en lavtlønna pendler, enn for en Tesla-eier i Holmenkollåsen. Da er det godt å vite at i dag er det fullt mulig for pendleren å kjøpe seg elbil – bruktmarkedet for elbiler vokser stadig. Og dersom ladenettverket ikke er klart i strøket hans (som heldigvis Senterpartiet går inn for å ordne) – så vil ikke økt karbonavgift bety større utgiftsøkning enn at det lett kunne kompenseres gjennom f.eks. økning av pendlertilskuddet.
Med klimabelønning gjennom KAF, kunne vi ta klimatrusselen virkelig på alvor ved å gjennomføre hele spranget i CO2-avgiften på 2000 kr/tonnet på ett enkelt år i stedet for 9, som regjeringa foreslår. Da ville en pendler på Hedmarken som kjører 10–20.000 km mer enn snitt, ikke få drivstoffutgiftene økt mer enn at Senterpartiet enkelt kunne sørge for at han får det kompensert gjennom en større KAF-andel utbetalt til distriktene enn til byen.
Men nå er ikke pendleren bare bilist. KAF over hele økonomien dreier seg om mye mer enn bare drivstoff. Mange varer vil bli dyrere, avhengig av hvor mye fossilt som har gått med til produksjonen. Men gjennomsnittsforbrukeren kommer likt ut. De rike (storforbrukere) taper, folk flest og særlig folk med lav inntekt (småforbrukere) vinner.
Pendleren på Hedmarken vil alt i alt gå i pluss, fordi han flyr mye mindre enn jet-settet som flyr virkelig mye. Dersom Senterpartiet går inn for en effektiv karbonavgift til fordeling, vil de vinne konkurransen med Fremskrittspartiet om hvem som tilbyr best økonomi for bygdebilistene.
Senterpartiet har flere gode forslag i klimapolitikken, men også noen med tvilsom og kanskje negativ klimaeffekt. Sjøl om vi kan være uenige om klimatiltak, så er det veldig lovende at nestleder i partiet åpner for innføring av rettferdige, omfordelende klimaavgifter etter KAF-modell. Det lover godt for at KAF kan bli en vinnersak for flere partier i valgkampen, og effektiv og populær klimapolitikk etter valget.
En politikk som kutter utslipp og minsker forskjeller, mellom høy og lav og mellom by og land.