Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

When will we ever learn?

Denne helgen markerer vi hundreårsdagen for slutten på første verdenskrig. Det var «krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger», men markeringen er ikke uten tragisk ironi.

Den trenger du ikke gå langt for å se. I disse dager har Nato en historisk stor øvelse her i Norge, og russerne svarer med en øvelse ute i Norskehavet. Militærøvelsene gjenspeiler økende mistro og konflikt. Hvem sa at verden går fremover?

Uansett markeres nå på søndag den historiske datoen og klokkeslettet: 11.11. klokken 11 i 1918. Da tok kampene slutt etter at første verdenskrig hadde vart i fire år og kostet over 10 millioner soldater livet. Bare mens klokka tikket seg gjennom den siste timen fram mot 11, ble 3000 mann drept. Sistemann var amerikaneren Henry Nicholas John Gunther som stupte foran tyske maskingevær kl. 10:59.

Prøv å ta inn over deg tallenes tale: Halvparten av alle franske menn mellom 20 og 32 år døde i skyttergravene. En tredjedel av tyske menn mellom 19 og 32 år. Femten prosent av britiske menn mellom 18 og 32 år. I tillegg kommer cirka 20 millioner sårede og lemlestede, og cirka 7 millioner sivile døde.

Når vi ser på alle krigene og konfliktene i hundreåret etter freden i 1918, blir et spørsmål sørgelig aktuelt – nemlig det som Henrik Wergeland i sin tid formulerte på denne måten: «Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem»? Hvorfor klarer ikke menneskene å lære av sine dyrekjøpte, tragiske erfaringer? Etter sånne grusomme kriger – hvorfor klarer vi ikke å gjøre slutt på krigene?

Hvorfor kan vi som individer – «homo sapiens» – være både fornuftige, rasjonelle og «humane» – mens vi presterer de samme tabbene, den samme enøyde nasjonalismen, og de samme grusomhetene om igjen og om igjen når vi opptrer som «homo politicus» – altså som aktører i kollektive samfunn?

Når markeringen av 11/11 er så full av vemod, skyldes det selvsagt at første verdenskrig bare ble opptakten til etterkrigstiden kaos – og til den neste verdenskrigen. Og at verdenskrigen 1939–45 toppet seg i oppfinnelsen av atomvåpen, som i dag gjør det mulig å utslettet hele menneskeheten hvis en eller annen galning trykker på de røde knappene. Slik lever vi i 2018 med dominoeffekten av elendigheten som første verdenskrig utløste.

Annonse

Klarere enn før ser vi også at det kaoset krigen etterlot seg, skapte grobunn for ideologier vi i dag sliter med ettervirkningene av. Fascismen, nazismen, kommunismen, statsrasismen og den ekstreme nasjonalismen fikk så godt rotfeste at vi ikke klarer å luke dem bort.

Hva førte til første verdenskrig? Kort fortalt at politikerne i åra fram mot 1914 skapte allianser, maktbalanser og «sikkerhetssystemer» med tilhørende militærteknologier og strategier. Og at disse systemene i 1914 fikk sin egen dynamikk. Ingen klarte å sette bremsene på da ragnarok nærmet seg.

Første verdenskrig skulle gjøre slutt på alle kriger. Men det er så vanskelig å holde fred.

Det som veltet spillet, var en regional konflikt som kom ut av kontroll – den mellom Serbia og Østerrike-Ungarn. Deretter sørget alliansesystemene for å eskalere krisen opp til storkrig. En annen viktig faktor var mistroen og konfliktene som fulgte av at Tyskland – som var blitt samlet bare 40 år tidligere – krevde en «en plass i solen» blant stormaktene.

Stikkordene for 1914 var usikkerhet og mistro, og nå i 2018 er det betenkelig mye som likner. Dagens Europa preges av uavklarte styrkeforhold og gjensidig mistenksomhet mellom et ny-nasjonalistisk Russland og et Nato på vei østover – med Ukraina som et farlig brennpunkt. Globalt ser vi hvordan Kina krever «en plass i solen».

Alle disse aktørene bygger opp sine allianser og militær-industrielle systemer. Nå gjelder det at vi ikke mister kontrollen med vår tids «sikkerhets»-systemer og vår tids militære «nødvendigheter» – slik de gjorde i åra opp mot 1914!

Kontrasten blir slående når vi betrakter systemene som skulle begrense og løse konflikter. Folkeforbundet i mellomkrigstiden ble en fiasko. FN ble aldri det man drømte om i 1945. De som skal skape tillit og hindre krig blir altfor ofte løpende etter de som skaper konflikter og utløser krig.

«When will they ever learn», heter det i en vakker protestvise av Pete Seeger, som vi 68-ere sang den gangen vi trodde vår generasjons «peace and love» skulle gjøre verden ny og bedre. Slik gikk det definitivt ikke, og kanskje ligger det mye symbolikk i at vi sang feil. Det skulle vært «when will we ever learn».

Neste artikkel

Hugsar du Blåmann?