Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tatt av tørken

Om det er noen gang at naboskap, vennskap, kjennskap og de lovpriste sosiale nettverkene på bygda trengs, så er det nå.

Gult er ikke kult: Denne tørken er ikke bare en katastrofe for bøndene her og nå. Den er et varsel. om noe som vil ramme folk flest. Foto: Siri Juell Rasmussen

Uansett hva jeg vil skrive om i Nationen nå, så virker det dumt og malplassert hvis det ikke handler om tørken.

Vi som lever i trygg avstand fra naturens luner – vi ser utover solsvidde åkrer og grubler med journalistikkens evige klisjé: Hvordan føles det å være tørkerammet bonde nå?

Kanskje omtrent som dette: «Det ligger som et ulidelig press over alle ting. Je drømmer vondt om natta. Je drømmer at je er ulidelig tørst. (….) Og når je har plages slik ei stønn, da blir je gretten og sint og umulig. Je snur ryggen til ho mor om kvelden, og glømmer å si god natt, og je enser itte onga som kravler omkring meg. Og så kommer tall og årsregnskap og velter seg inn over meg – renter og avdrag og skatter og trygdepremier og restanser på Samvirkelaget tårner seg opp over meg.»

Mange forfattere har prøvd å skildre en tørkerammet bondes sinnsstemninger. Her har jeg sitert en av dem jeg synes treffer best: Knut Hauge, som hadde mesteparten av sin produksjon de siste tiårene av 1900-tallet, og som Wikipedia kaller «en av Norges mest leste og minst omtalte forfattere» i denne perioden. Hauge var sjøl bonde i Vestre Slidre, og i mange år skrev han «Brev fra Rognerud» i Bondebladet under psevdonymet «Ola» – som dreiv «en middelstor gard utme Mjøsa». Sitatet her har jeg hentet fra epistelen med den talende tittelen «Når atte kjeldene tørker inn».

Er noen gang at naboskap, vennskap kjennskap og de lovpriste sosiale nettverkene på bygda trengs, så er det nå.

Hvis vi skreller bort tidskoloritten, vil nok mange kjenne seg igjen i Ola Rogneruds skildring av tørkesommeren 1959. En sommer jeg sjøl husker godt: For meg er det den sommeren jeg bar rør. På gården jeg kommer fra, ble det akkurat denne våren investert i et nytt vanningsanlegg for gulrotproduksjon på et jorde som alltid er tørkesvakt. Vi hadde altså noe å stille opp med da sola truet med å svi alle jorder, og investeringen viste seg å bli råflaks av den typen som også hører næringen til.

«Je mister matlysta og får et trøkk over magan som er verst om morran. Je står opp aldeles foruten glede og arbeidslyst,», skriver Ola Rognerud. Og sånn er det nok mange som har det når tørken rammer mer enn selv moderne vanningsanlegg rår med. Det tar på å se alt de har lagt inn i arbeidsglede og optimisme i våronna bli borte.

Annonse

Å være bonde er et ensomt yrke. Å være tørkerammet bonde, kan bli dobbelt ensomt. Du blir gående med så mye, og har så få å dele det med. Om det er noen gang at naboskap, vennskap, kjennskap og de lovpriste sosiale nettverkene på bygda trengs, så er det nå. Er det noen gang en håndsrekning trengs, er det nå. Er det noen gang folk bør stikke innom hverandre og slå av en prat, er det nå.

Og heldigvis – nå hører vi stadig at folk stiller opp for hverandre. Det er bra – og alle monner drar, hvis de rammede skal komme gjennom dette. Så kan vi kanskje også håpe at storsamfunnet etter hvert trår til på et vis som monner.

Det som i hvert fall kan skje, er at folk flest engasjerer seg i bøndenes situasjon på et mer aktivt vis enn vanlig har vært de siste åra. For denne tørken er ikke bare en katastrofe for landbruket her og nå. Den er et varsel om noe som vil ramme de aller fleste.

En grunn til det, er den avgjørende forskjellen mellom dette store tørkeåret 2018 og forgjengere som 1947 og 1959: Før ble sånne uår ansett som et utslag av naturens luner – med menneskene som maktesløse – men også uskyldige – tilskuere.

Nå er det dette med de globale klimaendringene og vår mulige skyld i dem. Det forandrer alt. Det får folk flest til å stoppe opp. Det fjerner likegyldigheten. For hvordan kan noen være likegyldig når media stadig melder om det Dagbladet oppsummerer i tittelen «Verden koker»? De siste ukene er det satt varmerekorder verden over. Det har skjedd på så ulike steder som Irland, Canada og Midtøsten.

Det er bare å slå fast: Bøndene er bare de første dominobrikkene i rekken som kan miste balansen når konsekvensene av kjedereaksjonen etter avlingssvikten 2018 skal håndteres ut gjennom året – ikke bare i Norge, men i Europa og andre steder i verden. Dette er altså ikke slutten. Det er ikke engang slutten på begynnelsen.

Men uansett: En sak om uår og tørke i bonde-avisa Nationen kan ikke avsluttes med dyster pessimisme. Vi må løfte oss med den trassige optimismen som bøndene mobiliserer for å holde ut slike uår. Altså framtidstroen som Ola Rognerud/Knut Hauge beskriver så fint: «Det vil komme dager etter denne. En gang, når atte tida er inne, da vil Rognerud atter oppleve denne himmelens velsignelse, den fine musikk ta regn som faller over tun og tak, og over tørstende jord.»

Neste artikkel

Myten om klimasmart landbruk