Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sentraliseringens pris

Til helga er det valg i Sverige, og i valgkampen har svenskene levert sørgelig mange beviser for hvorfor begrepet «svenske tilstander» kan brukes til skrekk og advarsel.

Svenske tilstander: En hardhendt sentralisering og modernisering skapte betongforstedene som nå er blitt Sveriges innvandrer-ghettoer. Her fra Stockholms-området på 1960-tallet. Foto: Mark Earthy, Pica/NTB Scanpix.

Men aldri så galt at det ikke godt for noe. Dramatikken i Sverige viser at vi i Norge har gjort noen kloke valg. Ikke minst i den delen av politikken som vi i Nationen er opptatt av: Sentralisering, urbanisering og balansen mellom by og land.

Vi kan si at Sverige i dag betaler det vi i Norge kaller «sentraliseringens pris».

Alle snakker om hvordan en alt for løssluppen innvandring, kombinert med alt for dårlig integrering, nå rir Sverige som en mare. Innvandringen er blitt tennsatsen som får motsetninger til å eksplodere, og løfter Sverigedemokratene fram. Men en annen tennsats lå klar allerede før innvandringen skjøt fart: De sosiale konsekvensene av en alt for hardhendt urbanisering.

Politiske forståsegpåere har skrevet bindsterke verk om Sveriges tilstand – men ofte klarer skjønnlitterære forfattere å gi de beste bildene. Akkurat nå er forfatteren Lena Andersson aktuell her i Norge med romanen «Sveas sønn». Men til den som på greit vis vil forstå det som skjer i det svenske (og norske) samfunnet, anbefaler jeg nå som før en kjent krim-trilogi fra tidlig på 2000-tallet av Jens Lapidus. I “Snabba Cash”, ”Aldri fucke opp” og ”Livet de luxe” tok Lapidus opp arven etter det legendariske forfatterparet Sjövall og Wahlø: Krimsjangeren ble brukt til å trenge bak fasaden i «folkhemmet» – og avdekke det politikerne burde ha sett.

I bøkene til Lapidus møter vi griskheten og kynismen blant overklassen i glamour-bydelen Østermalm. Og dens motsvar: Tristessen, kriminaliteten og volden i Stockholms «betongforsteder». Resultatet er frislepp av rovdyr-kapitalisme og mafia-kriminalitet – to samfunnsfiender vi må frykte både i Norge og Sverige. Særlig når de allierer seg.

Annonse

Betongforstedene som nå er innvandrer-ghettoer, oppsto ikke tilfeldig. De er resultat av av en hardhendt sentraliseringspolitikk. Sverige skulle moderniseres, rasjonaliseres og urbaniseres. Bygdene ble ansett som bakevjer, og behandlet som sådanne. Resultatet ble "millionprogrammet", den ambisiøse boligbyggingen og sentraliseringen på slutten av 1960- og starten av 1970-tallet. Boligene kom, men i form av sterile bomaskiner som endret Sverige for alltid. Særlig da de etterhvert ble fylt opp av innvandrere.

Distriktspolitikken har bidratt til å holde Norge unna «svenske tilstander».

De folkelige reaksjonene på «millionprogrammet» kan avleses i (minst) to populære slagere fra 1960-åra: ”Lyckliga gatan” (du finns inte mer), og ”Trettifyran” (kåken som skulle sprenges i himmelen inn). For, som forfatteren Lena Anderson skrev i avisa Klassekampen sist helg: «I praksis innebar moderniteten at folk forlot hjembygda og familien, reiste bort fra historien og inn i den samtiden vi nå sleper oss gjennom, der de fleste mangler noe vesentlig og lurer på hvor de hører hjemme».

Og her er det på sin plass med litt norsk selvskryt: i Norge ble de kreftene som kunne ønsket seg et slags «millionprogram» med tilhørende sentralisering, balansert av motkrefter og bygdepartier. Resultatet er blitt en norsk distriktspolitikk som – tross åpenbare mangler – er velfungerende når vi ser kontrasten til Sverige. Et aktuelt symptom på det, er hvordan Bygde-Norge er i stand til å ta imot innvandrere og integrere dem.

Selvsagt ser vi tendenser til «betongforsteder» også i Norge, og det er ikke mange dagene siden statsrådene Jan Tore Sanner og Monica Mæland varslet en ny utredning for å finne ut av hvordan man skal løse utfordringene i de norske problemområdene. Da trakk de konkret fram ti bydeler i Oslo , Bergen, Drammen, Stavanger og Trondheim.

Men det kunne vært verre, og mye mer uhåndterlig. Det som skjer i Sverige bør få oss i Norge til ta inn over oss at vi faktisk har gjort noen kloke ting – og at en av dem går på dette med balansen mellom by og land. Selvsagt er det ikke hele forklaringen på hvorfor Norge ikke har svenske tilstander. Men det er en viktig del av forklaringen. Og noe som må følges opp av dem som skal forme framtidens Norge.

Neste artikkel

Svenske fiskere fikk hodeskalle på kroken