Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Politikk på speed

Arendalsuka er ikke politikk til folket. Den er Oslo-eliten på utenbystur, skriver Erling Kjekstad.

Jonas og gjengen: Arendal er teppebombet med politikk denne uka. Men valgdeltagelsen i Arendal tyder på at vanlige folk i området er mindre interesserte enn eliterepresentantene som er på besøk. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Jonas og gjengen: Arendal er teppebombet med politikk denne uka. Men valgdeltagelsen i Arendal tyder på at vanlige folk i området er mindre interesserte enn eliterepresentantene som er på besøk. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Det raser en spennende valgkamp i landet, og økte forskjeller er et viktig tema. Nederst på den norske samfunnsstigen vokser det fram en klasse stadig mer åpenlyst fattige. På toppen vokser det fram en stadig mer synlig og selvbevisst elite. Den breier seg med stadig økende økonomisk, sosial og politisk makt.

Dette er alle partiene imot. De vil motarbeide forskjellene. Likheten er en norsk verdi som vi skal hegne om og ta vare på.

Men ikke før har politikerne sagt dette, før de reiser til Arendalsuka – en av de mest synlige og profilerte elitefestivalene Norge kan by på.

De siste dagene har vi fått det bekreftet igjen: Det er Arendal i alle kanaler. Her er møte- og mingle-plassen der politikerne møter folk fra fra pr-byråer, næringslivstopper, fagforeningspamper, topper fra ulike interesseorganisasjoner, byråkrater, lobbyister av ymse slag. Og selvsagt media som vil løfte fram sine saker og vinklinger, og som viser det hele fram for folket.

At disse gruppene flokkes rundt politikerne og «makta» som bier rundt honningkrukka, er ikke rart – det er deres natur og formål. Problemet er at politikerne vil spille rollen som honningkrukke.

Systemet er effektivt. Som Nikolai Astrup fra Høyre sa det til Dagens Næringsliv før møtene startet: «Her er gode muligheter for interesseorganisasjoner og andre til å pakke inn så mange møter som mulig med politikere på kort tid.»

Men ser ikke politikerne signaleffekten? At selv om bare noen få politikere er i Arendal, skapes et image som rammer hele standen? At «klubben» i Arendal sender ut sosiale signaler av samme type som de eksklusive golfklubbene i USA der amerikanske presidenter og konsernledere er med? Ser de ikke at seansen i Arendal opphever drøssevis av fagre ord om påstått kamp mot elitestyret?

Hvis de ser det, overser de det – kanskje fordi fristelsene er for store. I Arendal får jo deltagerne bekreftelse på sin egen viktighet gjennom møter, debatter, dueller, nettverksbygging og det som i gamle dager het «kremlologi» – altså studier av politikkens innerste sirkler. I kremlologiens urtid var spørsmålet hvem som sto nærmest kamerat Stalin på tribunen ved den røde plass. I «arendalologiens» tid går det mer på hvem som snakket med hvem på nachspielet.

Arendalsuka er blitt et politisk utstillingsvindu. Men som kjent: Utstillingsvinduets viktigste kjennetegn er glassveggen ut mot publikum.

Annonse

Arendal viser fram politikk på speed, og ideelt sett kunne effekten vært økt folkelig interesse. For burde ikke det være selve vitsen med at Arendal teppebombes med politikere i en uke? Er ikke hensikten å få folket – ikke bare i Arendal, men i hele Norge – engasjert, sånn at flere stemmer i valgene? Snakker vi ikke om et demokratisk løft?

Arendalsuka selges inn som det, og selvsagt er det også «vanlige folk» blant publikum på arrangementene. Men hvis folket virkelig ble engasjert og tent, burde man vel vente seg en ting: At valgfremmøtet løftet seg over landsgjennomsnittet i bombefeltets midtpunkt – altså Arendal by. Og at det virkelig tok av da uka startet opp i 2012.

Men den gang ei. I kommunevalget i 2015 hadde Arendal et fremmøte på 55,2 prosent, mens landsgjennomsnittet var på 60. I det aller første valget etter ukas oppstart – stortingsvalget 2013 – var fremmøteprosenten i Arendal 76, 2, mens landsgjennomsnittet var på 78,2. Til sammenlikning var valgdeltagelsen den gangen lavest i Finnmark med 71,4 prosent, og høyest i Akershus med 81,6. Arendal lå altså under gjennomsnittet – slik vanlig har vært. I det hele tatt: Arendals ranking på deltager-tabellen virker helt uberørt av Arendalsuka.

Det er selvsagt mange lokale og historiske grunner til at valgdeltakelsen i Arendal er som den er. Men Arendalsuka har ikke maktet å gjøre byen til utstillingsvindu for hvordan valgdeltagelsen kan økes ved intens innsats fra den politisk eliten. Hvis vi skal måle etter innsatsen, kunne vi forventet en deltagelse på Akershus-nivå, altså tett opp mot 80 prosent. Men altså: Den gang ei.

Det er ikke rart. For det blir stadig tydeligere at Arendalsuka er blitt mer medisin til elitens innvortes bruk enn medisin mot folkets politiske likegyldighet. Og at den i stedet for å skape nærhet til folket, kan skape avstand og eksklusivitet.

I løpet av få år er Arendalsuka likevel blitt et av norsk politikks utstillingsvinduer. Det høres flott ut. Men som kjent: Utstillingsvinduets fremste kjennetegn er glassveggen ut mot publikum. Den glasveggen blir stadig mer merkbar. Kanskje ikke for dem som står innenfor. Men definitivt for de som står utenfor.

Neste artikkel

Et angrep på friheten til eget liv