Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Løa som ble til kunst

Nå er det låvefest i norsk kulturliv. Kultureliten i Oslo sloss så busta fyker om «Gjerde-løa» til kunstneren Marianne Heske. Debatten bør ikke gå bygdefolk hus forbi. Til det er den for artig og avslørende.

The låve story: Billedkunsteren Marianne Heske flyttet ei laftet løe fra Tafjord til Centre Pompidou i Paris og deretter videre til andre utstillinger. Slik ble løa forvandlet til et kunstobjekt. Her er Heske sammen med Hallvard Tafjord og restaureringssnekker Kåre Løvoll (på taket). Foto: Rolf Jarle Ødegaard / VG / NTB scanpix

For mer enn 30 år siden demonterte kunstneren Marianne Heske ei lite utløe i hjembygda Rødalen, kjørte stokkene til Paris, og satte opp løa der. Det gjorde «Gjerdeløa» til kunst og sendte det laftete byggverket fra 1700-tallet ut på ei klassereise fra bondebygda til kunstfiffen i Oslo.

Nå går ferden videre mot toppen. Gjerdeløa har havnet i en bitter kunstdebatt, og i stridens hete blir løa løftet opp som likeverdig med nasjonale kunstverk som Tidemann og Gudes «Brudeferden i Hardanger» og Edvard Munchs «Skrik».

Bønder som eier gamle løer, liker selvsagt sånne bekreftelser på de nasjonale verdiene de forvalter. Men Gjerdeløa forteller også en annen historie: Den kunstneriske verdien av gamle ting fra bondekulturen blir slett ikke bestemt av bygdefolk – eller av tingene i seg sjøl. Det er vel så avgjørende hvor tingene plasseres – og hvem som betrakter dem.

Historien om Gjerdeløa og kunsten begynner egentlig med et pissoar. I 1917 kjøpte kunstneren Marcel Duchampi et urinal hos en rørlegger, satte det på en pidestall, ga det tittelen «Fontene» – og plasserte det på en kunstutstilling I New York. Urinalet ble derved et av 1900-tallets mest omtalte kunstverk og en milepæl i debatten og hva som er kunst – og hva som ikke er det.

Gjerdeløa var utstilt på Astrup Fearnly Museet i utstullingen Marianne Heske - tour – Retour. Foto: Astrup Fearnly Museet

Marianne Heske lager konseptuelle kunstverk, og hennes mest kjente prosjekt er nettopp flyttingen av den lille Gjerdeløa fra 1700-tallet. Den sto opprinnelig i Rødalen i Tafjord, og i 1980 ble den altså demontert av Heske, fraktet til Paris – og satt opp i en av kunstens høyborger der: Pompidou-senteret.

Det gikk som med urinalet – verket vakte oppsikt i toneangivende kretser. Senere er løa blant annet utstilt i Astrup Fearnley Museet. Hos de som er opptatt av konseptuell kunst, regnes den nå som et ikonisk verk. Og: Dette er folk med definisjonsmakt.

Annonse

Nå blåser det rundt Gjerdeløa. Nasjonalmuseet – som ledes av den danske direktøren Karin Hindsbo – har nemlig sagt nei til Marianne Heskes tilbud om å kjøpe løa for to millioner kroner. Noe som har fått Heskes tilhengere til å tenne på alle pluggene – samtidig og unisont. Om det viktigste er å være for løa, eller mot Hindsbo, er uklart. Men bråk er det blitt.

Debatten om Nasjonalmuseets profil og innkjøp til nytt bygg, må vi la ligge. Men bygdevrien på kampen om Gjerdeløa er interessant: Her kan vi nemlig måle hvor mange store, høystemte ord som kan brukes om ei helt vanlig lita utløe fra ei norsk fjellbygd på 1700-tallet. Når den står på museum.

Hvor mange høystemte floskler kan egentlig brukes om ei lita utløe fra 1700-tallet?

Det er ikke få. Ta eksempelvis religionshistoriker og professor Gro Steinsland, som i Aftenposten sammenlikner løa med «Brudeferden» og «Skrik», og som så skriver: «Gjerdeløa forteller mer enn brukshistorie, den rommer hele norgeshistorien. Fra vikingtidens verdensbilde der Utgard representerte yttergrensen for menneskets utfoldelse og samtidig rommet ressurser så store at selv de farligste kreftene måtte utfordres. Utløa går igjen som symbol gjennom hele nasjonsbyggingen med start på 1800-tallet, løa som ressurskammer og utfordring, løa som representerer utnyttelsen og oppdagelsen av fjellet. Den nasjonale identiteten som skapes der arbeid, kunst og vitenskap går hånd i hånd. Løa følger norsk historie frem til dagen i dag».

Dagsavisens kunstkritiker Lars Elton er ikke snauere. «Det er i møtet med det fysiske objektet, når publikum kan gå inn i løa og se og kjenne lukten, at den store opplevelsen kommer. Når du kan studere lafteteknikken og se på de mange inskripsjonene gjort av norske bønder på 1600-tallet så vel som mennesker i Paris og på Henie Onstad, da forstår du at dette er en viktig markør for både historie og samtid», skriver Elton.

Og Vårt Lands kritiker Kjetil Røed følger opp: «Jeg kan ikke tenke meg et verk som i så sterk grad gir anledning til å formidle hva kunst er innenfor rammen av nasjonens Norges historie».

Slik kan ei lita løe fylles med store ord. For store og pompøse ord, etter min smak. Ære være kampen for den nasjonale bondekulturen – men det får da være måte på. Og bare for å ha sagt det: I min verden snakker ei utløe på kunstutstilling og «Skrik» hvert sitt språk: Det ene er et artig påfunn som gir en aha-opplevelse i tre sekunder. Det andre gir en opplevelse som sitter fast resten av livet.

Viktigere er likevel dette: De som får sånne voldsomme opplevelser av Gjerdeløa, må da miste pusten fullstendig på Bygdøy Folkemuseum, Maihaugen, og diverse bygdetun rundt omkring i Norges land. For ikke å snakke om å støte på ei utløe i ekte omgivelser – slik Hellbillies finner «ei krasafaren steinbu» i utmarka.

Bygdekulturen trenger ikke settes på kunstmuseum for å vise sin verdi. Eller rettere sagt: Den burde ikke trenge det.

Neste artikkel

Eit grønt parti seier nei til EU