Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor skal Sp skifte side?

Det måtte vel komme etter det rødgrønne valgnederlaget 2017. Sp rådes til å forlate de rødgrønne og gå over til Erna Solberg. Hvem tror at de rådene er velmente? Ikke jeg.

Best til venstre: Hvorfor skulle Trygve Slagsvold Vedum samarbeide til høyre, når Sp står så sterkt som talsmann for dem som kjemper mot regjeringens sentralisering? Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Bakgrunnen er grei nok: Arbeiderpartiet er i knestående. Rødt – og kanskje MDG – seiler opp som viktigere partnere på den rødgrønne siden. I det pragmatiske Sp vil da noen automatisk begynne å gruble over om gresset er grønnere på den borgerlige siden. Og: Noen utenfor Sp vil mer enn gjerne puste til disse glørne.

Samtidig tviholder Solberg-regjeringen på sin sentraliseringslinje. Se bare hva kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland gjorde i Nationen denne uka: Hun lanserte enda mer kommunesammenslåing som løsning på problemet med forgubbing i utkantene. Slik snakker Sps motpol – ikke en potensiell partner.

La oss ta det elementært, og starte med noen spørsmål og svar: Hva løftet Sp fram til en oppslutning på godt over 10 prosent? Svar: Krystallklar motstand mot politikken til Solberg-regjeringen. Hva kan med størst sannsynlighet bringe Sp ned på 4-5 prosent igjen? At partiet innleder samarbeid med Høyre og FrP mens de to partiene fører samme politikk som nå.

En debatt om veivalg nå er unødvendig, dum og skadelig for Sp. Det er vel derfor partiets motstandere gjerne vil ha den.

Spørsmål: Hvem ønsker at Sps innflytelse skal bli mindre, fordi man anser Sp som bremsekloss for sitt store moderniseringsprosjekt? Svar: Høyre og deres skriveføre drabanter i Civita og Minerva. Spørsmål: Hvem viser nå rørende omsorg for at det rødgrønne samarbeidet ikke fremmer Sps «egentlige» interesser? Svar: Folk som Minervas skribent Vegard Rødseth Tokheim (tidligere leder av Unge Høyre i Bærum), med artikkelen «Når skifter Senterpartiet side?» Hvem beskriver Sps behov for å tenke nytt uten å kreve at Høyre og FrP skifter kurs for å komme Sp i møte? Svar: Dette klarer du nok å gjette sjøl...

Annonse

Spørsmål: Hvor kapret Sp nye velgere sist? Hos Ap – og forøvrig rekrutterte Sp bredt, inkludert fra Frp. Hvordan vil tidligere Ap-velgere reagere hvis Sp gjør seg lekker for Erna Solberg? De ville vende Sp ryggen. Hvor mange Høyre-velgere ville Sp kapre med en sånn overgang? Få, om noen.

Spørsmål: Bør Sp fristes av suksessen til sentrumskameratene Venstre (helt inne i Erna Solbergs favn), eller Krf (litt innenfor og litt utenfor)? Svar: Hvilken suksess?

Spørsmål: Hva kan Sp oppnå på borgerlig side? Svar: Maksimalt noe tilsvarende jordbruksoppgjøret i vår. For å bruke et bilde: Etter at Solberg-regjeringen i årevis har flyttet landbrukspolitikken 100 skritt i retning av sentralisering, stordrift og liberalisering, har man nå flyttet den kanskje fem skritt tilbake mot det Sp og landbruksorganisasjonene ønsker. Slike «seire» er hva Solberg har å tilby Sp i distriktspolitikken, kommunepolitikken, politireformen, forsvaret, osv.

Er ikke Arbeiderpartiet like ille som Høyre i EU/EØS og andre saker der «hovedmotstanderne» Ap og Høyre tradisjonelt har holdt hverandre i handa? Joda, men i arbeiderbevegelsen og på rødgrønn side har Sp sterke allierte i LO, SV og Rødt. Arbeiderpartiet er altså mye lettere å påvirke enn Høyre. (Og ærlig talt: Hvem tror Rødt og Bjørnar Moxnes utgjør «den røde fare» og kan innføre sosialismen i Norge, fordi de får samarbeide med Sp og Ap om saker disse tre partiene står sammen om?)

Høyres stordrifts- og sentraliseringsideologi gjør partiet til Sps hovedmotstander. Og: Samtidig er regjerings-Frp blitt Sps yndlingsmotstander. Se hvordan Trygve Slagsvold Vedum boltrer seg i rollen som Frps plageånd – og stadig minner Frp på gamle løfter om bompenger og bensinpriser! Her er vi ved et kjernepunkt: Sp holder koken som et «over 10 prosent-parti» ved stadig å angripe regjeringen friskt og freidig fra alle kanter.

Intet lykkes som det vellykkede: Posisjonen som «over 10 prosent-parti» er Sps beste vaksine mot en opprivende intern debatt om veivalg. To ting må gå skikkelig galt før en slik debatt blir påtrengende. At Sp faller kraftig på meningsmålingene. Og/eller at Ap er ikke klarer å få til (minst) en konsolidering ved kommunevalget neste år, og synker så lavt at selv ikke en mindretallsregjering Sp-Ap virker realistisk. Inntil det måtte skje, er en debatt om veivalg unødvendig, dum og skadelig for Sp – og derved for de bygdeinteressene partiet representerer. Og det er jo dem dette gjelder, egentlig.

Neste artikkel

Det er ingen grunn til å stemple Sp som klimasinke