Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor savner vi John McCain?

Rause pragmatikere berget stormakter som USA og små land som Norge ut av den store krisen i 1930-åra. I dag savner vi ledere som kan gjenta den bedriften. Ironisk nok minner dødsfallet til en erkekonservativ amerikaner oss på hvor stort det savnet er.

Den enøyde blir konge i de blindes rike: Da John McCain døde, minnet han oss på hva vi savner blant lederne som lever. Også her i Norge. Foto: AP Photo/Isaac Brekken

«Det går til helvete, men vi reiser på første klasse». Slik lyder en ganske treffende beskrivelse av folks syn på framtida nå. Det er ikke akkurat optimismen som råder, hvis vi skal tro meningsmålingene – og krisebeskrivelse går det tretten på dusinet av i mediene. Så hvordan kan optimismen og framtidstroen gjenreises?

Forrige gang det var slike krisetider, i 1930 åra, gjorde president Franklin D. Roosevelt i USA seg berømt med slagordet «Vi har ikke noe annet å frykte enn frykten selv». Når sånne retoriske fulltreffere faktisk snudde stemningen, var det fordi Roosevelt var mer enn en leder med store ord. Han var også handelskraftig. Han la fram «New Deal», reformpolitikken med navn hentet fra kortspillet: Kortene deles ut på nytt. De som satt med dårlige kort, skulle få en ny sjanse.

Denne uka utkom boka om «Ola Tiltak». Her skriver Helge Røed om Ole Colbjørnsen, kommunisten som ble den pragmatiske drivkraften bak Arbeiderpartiets reformpolitikk i 1930-åra. Den la som kjent grunnlaget for et avgjørende kompromiss med Bondepartiet: Kriseforliket. Det skyldtes at de riktige lederne slapp fram i begge partiene; folk som Colbjørnsen og Johan Nygaardsvold i Ap, og Hans Holten, Nils Trædal og Gabriel Moseid hos bøndene.

Det var jo nok av sosialister i Ap og nasjonalkonservative i Bondepartiet som ikke kunne utstå hverandre. De satt – for å bruke vår tids uttrykk – i hver sine ekkokammer, og kastet forakt og mistro på motparten. Men i et lykkelig historisk øyeblikk ble disse satt til side, og reformpragmatikerene i Ap møttes med de historikerne kaller «samvirke- og melke-pragmatikerne» i Bondepartiet. I stedet for å bygge ideologiske luftslott, klarte disse folkene å enes om å legge stein på stein for å få Norge ut av krisen.

Det kunne skje fordi ledere med ulike ideologier og interesser var villig til å snakke sammen, lytte til hverandre og vise hverandre den respekten som ligger i troen på at også den andre parten mener seg å jobbe for fellesskapets beste.

Annonse

Hvor finnes slike folk i dag – i våre tilsvarende krisetider? I Håvamål – Norges eldgamle nasjonaldikt – står det noe om at mange ulykker kan ramme et folk, men verst er det når det blir «uår på menn».

Jeg måtte tenke på Håvamål da jeg her om dagen grep meg i å bli dypt rørt over en videosnutt om den amerikanske politikeren som døde sist helg – fra John McCains valgkamp mot Barack Obama i 2008. Mange av leserne har sikkert sett den: Ei dame fra publikum begynner å snakke dritt om Obama, og kaller ham blant annet araber. Det får McCain til å gripe mikrofonen og si at hans motstander er en skikkelig ordentlig samfunnsborger og amerikaner, som han – John McCain – er uenig med i visse fundamentale politiske spørsmål.

Ja vel – John McCain var en erkekonservativ hauk av den typen vi nordmenn vanligvis elsker å ta avstand fra. Men akkurat denne scenen, med McCains raushet, fikk det til å gå opp for meg (og mange andre, etter reaksjonene på nettet å dømme), at du verden for en skrikende kontrast til den sittende presidenten! Plutselig satt jeg der og følte på savnet av folk som kan opptre slik McCain gjorde den gangen. Og på skrekken – kanskje nettopp det Roosevelt kalte «frykten som vi må frykte»: Er slike politikere en utdøende rase? Svaret virker så åpenbart å være «ja» i Donald Trumps USA. Men – er sånne ledere også en truet art i vårt lille Norge?

Ja, vil mange si også da – og tenke på ekkokamrene. Da sier jeg: Ok – men nettopp da må vi som har det privilegium å være velgere i det som fortsatt er et folkestyre – støtte og backe opp de lederne av slikt kaliber som ennå finnes! Gi likes, til dem – og ikke til ekkokammer-fundamentalistene.

Her i Norge var det ledere med en unik blanding av nøktern jordnærhet og sta idealisme som førte pragmatikerne i Ap og Bondepartiet sammen i kriseforliket – selve symbolet på at utviklingen snudde mot bedre tider I 1930 åra. Deres løsninger kan ikke kopieres i dag. Men deres metode må fortsatt være første punkt en på lista over hva som må til for å snu pessimisme til optimisme.

Mange ulykker kan ramme et folk, men verst er det når det blir «uår på menn».

Neste artikkel

Vår beredskap er svekket