Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva kan Sp tilby Hareide?

Senterpartiet har ekstra gode grunner til å følge den dramatiske kampen om linjevalget i KrF.

Slipp ham inn: Uansett hva som skjer i KrF bør Trygve Slagsvold Vedum gjøre døren høy og porten vid for Knut Arild Hareide. Etter 2. november. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix

Uansett utfall blir konsekvensene ekstra store for Sp . De er jo Kristelig Folkepartis gamle sentrumskamerat og nære politiske nabo. Den aller nærmeste naboen, i følge Knut Arild Hareide.

Å få KrF med å på det rødgrønne laget har vært Sps ønskedrøm i årevis. Nå kan den muligheten komme. Eller glippe.

Sp-folket følger altså spent med fra sidelinjen. Men legg merke til at de holder seg der - ute på siden. De vet nok at det dummeste de kan gjøre, er å blande seg åpent inn i KrFs interne strider, for eksempel med fristende tilbud om hva de to partiene kan få til sammen i en Støre-regjering.

Men selv om Sp har vett til å holde kjeft, så tenker de nok. Og forbereder seg på det som kan komme. Hvilket ikke er lite.

Hvis Knut Arild Hareide makter å føre KrF over til den rødgrønne siden, blir det et skikkelig løft for Senterpartiet. Får man da stablet på beina en regjering av og Ap, Sp og KrF, vil sentrum styrke seg overfor Arbeiderpartiet (og SV), målt ut fra tilstanden i den forrige rødgrønne regjeringen.

Sp holder klokelig kjeft om striden i Krf. Men de ser nok hva som skjer.

Men hvis Hareide taper – noe jeg for min del holder for mest sannsynlig – blir ikke situasjonen mindre interessant for Sp. Da blir spørsmålet hvordan Hareide - med den fløyen av KrF han representerer og velgerne deres – vil forholde seg i den klemma de da havner i.

Annonse

På den ene siden vil jo flertallet i KrF føre partiet inn i et samarbeid med Frp og kreve lojalitet til den politikken regjeringsdeltagelsen fører med seg. På den andre siden har Hareide og hans fløy kjempet en innbitt ideologiskog prinsipiell kamp mot Frp og det «kalde samfunnet» de står for. Samtidig som de har fremstilt politikken til Sp (og Ap), som mye mer i samsvar med Kristelig Folkepartis verdier.

Tross alle løfter om at kamphanene i KrF skal leve sammen i fordragelighet etterpå, er det ikke vanskelig å se for seg prøvelsene en så fundamental og ideologisk kamp fører med seg for de som havner i mindretall.

Hvis Hareide taper, og skal sitte i Stortinget uten å svikte de prinsippene han nå har løftet så høyt og flagger så klart, havner han uvegerlig tett opp til Senterpartiet. Og dette gjelder ikke bare Hareide selv. Det gjelder hans følgere i partiorganisasjonen. Og de KrF-velgerne som sokner til hans standpunkter.

Å si at dette er «interessant» for Senterpartiet er en underdrivelse. Det er rett og slett en fristelse. En mulighet for tilnærming til denne fløyen av KrF. Eller for å bruke et styggere ord: En mulighet for å sluke den.

Samtidig har Sp helt spesiell bakgrunn for å betrakte dagens problemer i KrF med sympati og forståelse – for ikke å si ydmykhet og forsiktighet. Det lett å glemme i dag , men i 1997-2000 satt altså sentrumspartiene sammen i Bondevik 1-regjeringen. Og i 2001-valget etterpå var Sp i en skvis som minner om dagens KrF, delvis fordi Sp gikk til valg på en sentrumsregjering som KrF og Venstre gjennom valgkampen undergravde med åpenlys flørt med Høyre. Sps sentrumsregjering ble i 2001 et like luftig alternativ for velgerne som KrFs alternativ mellom bare KrF/Venstre og Høyre nå i 2017.

Etter 2001-valget gikk KrF og Venstre rett inn i borgerlig samarbeid med Høyre i Bondevik 2- regjeringen — det som i Sp kalles «sviket mot sentrum». I åra etterpå valgte Senterpartiet rødgrønt.

I dag kan vi slå fast at Senterpartiet var heldigst med sitt valg – selv om de åtte rødgrønne regjeringsårene ikke var noen dans på roser, og avslutningen i valget 2013 ga Sp bare 5,5 prosent oppslutning. Sp kom likevel mer samlet og helskinnet ut av åtte år i regjering, enn KrF og Venstre kom ut av åtte år i opposisjon.

Årsakene til det er mange. Men hvis jeg skal peke på i en eneste faktor som i dag er aktuell og avgjørende for de tre sentrumspartienes samarbeid i de snart tjue åra siden 2001 – må det bli dette: Forskjellen mellom fløypartiene. Altså mellom SV og FrP.

I løpet av de åtte åra med rødgrønt samarbeid slapp SV-ledelsen aldri frampå noen knallrød raddis-versjon av Sylvi Listhaug. Tvert om: De modererte seg. Lærdommen for sentrumspartiene blir følgelig dette: Valget mellom Høyre og Arbeiderpartiet er så sin sak. Men pass dere for hvilket fløyparti dere gir lillefingeren til!

Neste artikkel

Ærlig talt, politikere