Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hønas mørke hemmelighet

Hva kan vi lære av høner? Veldig mye, viser det seg. Du skal så visst ikke skue høna på fjærene, skriver Erling Kjekstad, som også minnes høna Petronella.

Fjærkre i fokus: Også i hønsegården er det mye mellom himmel og jord. En avhandling om høner har resultert i «den hyppigst siterte norske vitenskapelige publikasjon noensinne». Foto: Colourbox
Fjærkre i fokus: Også i hønsegården er det mye mellom himmel og jord. En avhandling om høner har resultert i «den hyppigst siterte norske vitenskapelige publikasjon noensinne». Foto: Colourbox

Riktignok heter det «dum som ei høne». Men selv ei blind høne kan finne korn. Og visste du at Norges mest siterte vitenskapsmann fant sine vitenskapelige gullegg i hønsegården? Eller at undertegnede bærer på triste minner om ei høne ved navn Petronella?

Uansett er det helt ok at ei fjær noen ganger blir til fem høns. For eksempel når det avsløres at bybonden Anders Capjon – som er ansatt av Norges Bondelag for å drive urbant landbruk i Oslo – har høner gående ute uten det lovpålagte tette taket over seg. Da blir det rabalder, og det er berettiget. Fugleinfluensa er ikke å spøke med. Når Norge er såpass smittefritt, skyldes det beinhard regelpraktisering. Det må til hvis det ikke skal gå den veien høna sparker.

Men hva er det egentlig med disse hønene? Hvorfor er nettopp høner så ålreit dyr for mange? De er jo ikke kosedyr, akkurat. Likevel vekker høner vår umiddelbare sympati. Jeg sjøl, for eksempel – jeg kjøper bare økologiske egg i et forsøk på å slå et slag for hønas gode liv. Og ta nå denne saken om portforbudet og tett tak – den vipper ikke dyrevernerne av pinnen. De mener de har ei høne å plukke med Mattilsynet: Det eneste som oppnås med portforbudet er å svekke dyrevelferden, sier Jenny Rolness fra Dyrenes Røst her i Nationen.

Skal vi også nevne den bitre striden om egg fra frittgående høner kontra burhøns? Den som fikk Live Kleveland i Dyrevernalliansen til å angripe bøndenes yrkesetikk: Når det dør flere frittgående høner enn burhøns, er det fordi de frittgående krever mer kompetanse, og fordi næringen ikke har prioritert slik kompetanse, sa hun her i avisa.

Riktignok heter det seg at ingen kan lage omelett uten å knuse noen egg, og at hensikten helligere middelet. Men dette er en grov beskyldning mot de bøndene som driver med høns. Har Live Kleveland gjort det noen gang? Jeg har. I min ungdoms tid – mens jeg gikk på skolen som den gang het gymnaset – drev vi med verpehøns på gården jeg kommer fra.

Av grunner som ikke vedkommer den historien, falt mye av jobben på meg og mora mi. Dette er så lenge siden at hvite italienere var rasen det ble satset på, og det var så definitivt i de frittgående høners tid.

Hver dag jeg kom hjem med skolebussen gikk jeg innom hønsehuset for å se etter om alt gikk som det skulle. Vanligvis var alt i orden. Men ikke alltid. Noen ganger – tilsynelatende helt tilfeldig og umotivert – skjedde dette forunderlige: Hønene begynte å hakke en eller annen stakkar i hodet. Denne underkuede hakkehøna tok aldri igjen. Hun bare løp dukknakket rundt med et hode som etter hvert ble et eneste stort og guffent sår.

«Du skal ikke skue høna på fjærene.»

Annonse

Slikt er vondt å se på, så til og begynne med tok jeg gjerne det stakkars offeret ut i fôrgangen. Der fikk hun en halmdott å ligge på og blikkbokser med vann og mat. En av disse hønene husker jeg spesielt. Hun fikk til og med et navn. Selv om hjernen hennes lå sørgelig åpen for verden, var Petronella en liten personlighet som hilste med glade klukk når jeg kom innom på ettermiddagen.

Jeg fikk godhet for Petronella. Jeg ventet til såret hennes var fullstendig grodd og vel så det. Først da slapp jeg henne inn til de andre. Men – dagen etter var såret åpent igjen. Det gjentok seg. Jeg ville så nødig gi opp. Men ingenting hjalp. Til slutt ble det hoggestabben og øksa på Petronella.

Det er selvsagt mulig at jeg gjorde noen fatale feil, og at Live Kleveland & co. vet hva jeg skulle ha gjort for å berge Petronella og de andre som delte hennes skjebne. Men fenomenet er jo ikke ukjent blant frittgående høner – eller frittgående folk. Det lærte jeg da jeg like etter Petronellas død begynt å studere statsvitenskap. Der møtte vi teorien om «hakkeloven» – «the law of the pecking order».

Begrepet blir stadig brukt (og misbrukt, må jeg legge til, uten at vi kan gå nærmere inn på det her). Det er sentralt i fag som psykologi, sosiologi, biologi, antropologi. Og ikke minst: Organisasjonspsykologi.

Hakkeloven har norsk opphavsmann: Thorleif Schjelderup-Ebbe (1894-1976). Denne naturforskeren og eksperiment-psykologen arbeidet mange år i Sverige og Tyskland, og avsluttet sin karriere som professor i sosiologi ved Université Nouvelle de Paris i 1930-åra. Ifølge Norsk biografisk leksikon er hans avhandling om hakkeloven «den hyppigst siterte norske vitenskapelige publikasjon noensinne».

Schjelderup-Ebbe observerte at hønsene over tid hakket hverandre etter bestemte mønstre. Det skjer ut fra et «dominans-hierarki», som blant annet ytrer seg ved at et individ med høyere status kan tillate seg å dominere og vise aggresjon mot dyr som står lavere på rangstigen, uten å risikere selv å bli angrepet. Hønene oppfører seg altså akkurat som folk. Er det derfor vi har sånn sans for dem?

Neste artikkel

Har fått midlertidig løsning på veterinærkrise i Steigen