Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fra fest til protest

Etter at storkommuner og nye regioner er presset fram, vedstår man seg nå et problem – nemlig muligheter for et demokratisk underskudd.

Det nærmer seg 17 mai. Da skal politikerne som bruker hverdagene til overføring av makt til EU og sentralisering av makt i kommunene, holde festtaler som lovpriser det norske folkestyret. Foto: Michael Folmer / Mostphotos

Vi har nettopp feiret 8. mai – frigjøringsdagen. Snart skal vi juble for 17. mai. Flagg skal vaie. Det er tid for store ord om frihet, folkestyre og vi som vant vår rett. Men folk som er opptatt av sjølråderetten sin, burde ikke bare feire seirene fra i fortida. De bør reise seg i protest mot dem som bruker nåtida til styrking av elitenes makt på folkets bekostning.

En sånn «maktoverføring oppover» presses nå fram på to fronter samtidig. Først i avgivelsen av makt til EU – med EØS-avtalen som brekkstang. Så i sentralisering av lokaldemokratiet – med Solberg-regjeringens reformer som brekkstang. Til sammen blir dette en knipetangmanøver mot innflytelsen til folk flest.

Og dette er de lange linjers politikk. Da Stortinget vedtok EØS-avtalen i 1992 var det med løfter om begrensinger. Norge skulle selv styre regelverket for arbeidslivet, differensiert arbeidsgiveravgift, konsesjonsloven, hjemfallsretten, alkohollovgivningen. Blant annet. Løftene om vetorettens betydning og anvendbarhet satt også løst. Gro Harlem Brundtland er kjent for sine ord om at «vi har ikke kjempet fram dette regelverket i EØS-avtalen (altså vetoretten) uten grunn». Handelsminister Bjørn Tore Godal fortalte via Aftenposten hvor udramatisk det ville være å si nei.

Med disse løftene har gått den veien høna sparker. Og sparkingen fortsetter – nå sist med Norges tilknytningen til EUs finanstilsyn og Acer. Der frontkollisjonen med grunnlovens sperrer mot suverenitetsavgivelse er løst med rene prokuratorknep.

Elite-makta ekspanderer. Mobilisering av folkelig motmakt trengs mer enn på lenge.

Motmakt

Hvem tror glideflukten stopper når EU-kommisjonen vil gå videre, og gi EUs finanstilsyn ytterligere makt? Eksempelvis med forslag om at sjefene for de nasjonale finanstilsynene skal miste sine plasser i styret, og erstattes av profesjonelle styremedlemmer som er mer uavhengige av nasjonalstatene. Altså et grep det bare finnes ett ord for: Elitestyre – i enda høyere potens enn før.

Annonse

EØS-tilhengerne har tretti års historie for ettergivenhet. Hvem tror det vil ta slutt – hvis de ikke møtes av folkelig motmakt? Hvis ikke folket summerer opp de 30 åra med knefall, og sier at nå får det jammen være nok. At nå må vi få en folkeavstemning om EØS, slik at man får tatt noen klare valg i stedet for denne «snik-EUfiseringen». Og for øvrig: Skal politikerne som har ansvaret for denne glideflukten, bare få stå på talerstolene 17. mai og lovprise den norske selvstendigheten? Er det ikke på tide å vende ryggen til sånne talere?

Og så til den andre fronten: Etter at storkommuner og nye regioner er presset fram, vedstår man seg nå et problem – nemlig muligheter for et demokratisk underskudd. I en oppsummering av situasjonen beskriver journalist Tone Holmqvist i Kommunal Rapport en av utfordringene slik: «Hvordan ta vare på nærdemokratiet i den nye kommunen? Det er nøtten mange kommunesammenslåere nå prøver å knekke».

Under den ypperlige – men akk så ambisiøse! – tittelen «Alle bygder skal med», forteller artikkelen om hvordan det letes etter grep som gjør at grender og bygder får en stemme i de nye storkommunene. Resultatet hittil er ikke mye å rope 17. mai-hurra for: Det blir noe om grendeutvalg her, og samfunnsutvalg der. Noen grep som er prøvd ut i enkelte kommuner – med Øvre Eiker som et slags fyrtårn.

Dette er vel og bra. Men – hva så? Skulle ikke disse demokrati-grepene vært uttenkt, utredet og prøvd ut på forhånd? Behovet er jo åpenbart. Ta bare det jeg tidligere har beskrevet i denne spalten: På landsbasis reduseres kommunestyrene med minst 1.200 folkevalgte når det totale antall kommuner kuttes fra 428 til 354. Når sammenslåingene er unnagjort, vil antall folkevalgte i de berørte kommunene bli redusert med 40 prosent – fra 3.187 til 1.960.

Burde man ikke da på forhånd hatt klart et system som sikret at «alle bygder blir med»? Ikke komme halsende etterpå? For eksempel ved nå å sette Ruralis (tidligere Senter for bygdeforskning) til å «undersøke ordninger for nærdemokrati og innbyggermedvirkning som benyttes i sju sammenslåtte kommuner»?

Erfaring tilsier jo hva konsekvensene av storkommuner blir: Saksmengden øker og blir mer kompleks. Noe som øker behovet for heltidspolitikere. Slik at det utvikles et A- og B-lag, der A-laget er heltidspolitikere som ofte lever i tett samliv med administrasjonen.

Sluttsummen har et ord: Elitestyre. Det ordet gjør seg dårlig i 17. mai-taler. Men det må løftes fram og settes flomlys på. Det norske folket må ikke glemme så inderlig vel den urett som faktisk rammer dem selv.

Neste artikkel

Bygg fiskeriforvaltning som gir sysselsetting