Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forsvar uten bakkekontakt

Stater som overlater forsvaret av eget landområde til andre, blir et lydrike. Er det det som skjer med Norge nå? Blir vi et lydig land?

Et luftig forsvar: Norge bygger opp et forsvar med milliardsatsing  på høyteknologiske våpensystemer som kampflyet F35, mens  landforsvaret er så forsømt at hæren knapt er i stand til å forsvare en norsk kommune. Foto: Hans Engbers
Et luftig forsvar: Norge bygger opp et forsvar med milliardsatsing på høyteknologiske våpensystemer som kampflyet F35, mens landforsvaret er så forsømt at hæren knapt er i stand til å forsvare en norsk kommune. Foto: Hans Engbers

Den generasjonen av politikere og andre samfunnstopper som har håndtert norsk sjølråderett i tiårene etter 1990, etterlater seg en sørgelig arv. Ikke bare har de gjort Norge til en politisk husmann gjennom statlige knefall I EØS-avtalen, etter at den ble inngått i 1992. Etter murens fall har skiftende regjeringer også utsatt vårt militære forsvar for så mange skiftende strategier, prioriteringer og reformer at sluttsummen svekker Norges forsvarsevne – og derved selvstendighet.

Dagens situasjon minner sørgelig om 1930-tallet, da Norge følte seg trygg bak flåtemakten og interessesfæren til den tidens stormakt i nordområdene: Storbritannia. I tiltro til at dette ville avskrekke andre makter, forsømte Norge sitt landlandforsvar. Det gikk dårlig, som kjent.

I dag kobles norsk forsvars - og sikkerhetspolitikk stadig tettere til USAs interesser i nordområdene. Forsvaret bygges rundt strategien om en lokal militær konflikt raskt kan trappes opp til et nivå som trekker USA inn – og at USA da vil inn.

Mens hæren vår er så liten at den knapt kan det forsvare en norsk kommune, bygges Norges forsvar rundt rådyre våpensystemer som angrepsflyet F35 og ubåter med raketter. Det skal gjøre oss i stand til å besvare et angrep mot norsk territorium med motangrep inn på angriperens territorium. De norske angrepene kan ikke bli annet enn nålestikk, men som politisk signal demonstrerer de viljen til raskt å eskalere konflikten.

Selve juvelen i tilpasningspolitikkens krone er regjeringens og stortingsflertallets aksept av at amerikanske marinestyrken som øver og trener i i Norge skal dobles til 700, og at de ikke bare skal stasjoneres på Værnes i Trøndelag, men også på Setermoen i Troms.

Samtidig vil amerikanske overvåkningsfly begynne å operere fra Andøya, og amerikanske kampfly fra Rygge i Østfold. Det siste viser at amerikanerne ikke bare bruker Norge som base for nordområdene, men også mot Baltikum. Det ble forøvrig også demonstrert da amerikanske soldater fra Værnes sist høst øvde på å rykke fram til Østersjøen gjennom Sverige.

Annonse

I mellomkrigstiden var det et fattig Norge som forsømte landforsvaret. Nå skjer det mens oljepengene flommer over landet.

Norge kobler seg tettere på amerikanske interesser akkurat når USAs politikk er blitt mer uforutsigbar og usammenhengende en noen gang siden 1945. Mange mener USAs ustadighet skyldes Donald Trump, og tror at USA etter hans periode vil vende tilbake til «det normale». Men sjansen er nok like stor for at Trump varsler innledningen til en ny og langvarig epoke, der ledestjernen fortsatt vil være «America first», og en utenrikspolitikk som hopper fram og tilbake etter mål diktert av vekslende interesser internt i et stadig mer splittet USA. Hvor norske interesser da havner, kan ingen si.

I dag er det umulig å se for seg at en norsk regjering tøffer seg mot USA på den måten Norge gjorde da vi i 1949 sa nei til atomvåpen og utenlandske baser på norsk jord i fredstid. Eller som da de amerikanske forhåndslagrene I 1980 ble plassert i Trøndelag – ikke i Troms. Det norske handlingsrommet er snevret inn siden da. Fordi Norge ikke lenger ønsker å tråkke USA på tærne? Eller fordi Norge ikke kan?

De som presser fram dagens strategi, hevder at Norge ikke kan annet. At dagens våpenteknologi gjør Norges gamle strategier umulige og avleggs, og at følgelig må koble oss på USAs avskrekking.

Det premisset bør ikke godtas. En småstat som Norge bør ha som mål å bygge opp et forsvar som gjør det mulig å hevde nasjonale interesser og beholde et maksimalt nasjonalt handlingsrom, lengst mulig når en krise oppstår. Vi trenger ikke gå lenger enn til Finland for å finne en småstat som prioriterer landforsvaret mye sterkere enn Norge.

En rekke kritikere står nå fram med kravet om at Norge ikke må gi opp et landforsvar med utholdenhet. De bør lyttes til, for et slikt territorielt forsvar blir aldri umoderne eller unødvendig. Tvert i mot: Dette er et forsvarets mål og mening, og stater som overlater denne kjerneoppgaven til andre, blir et lydrike.

I 1920- og 30-årene var det et fattig Norge som forsømte forsvaret. Ironien nå er at Norges nasjonale forsvarsevne er svekket samtidig med at oljepenger har flommet over landet. Det gjør ikke makthavernes ansvar mindre overfor historiens domstol. Men det øker også muligheten for å velge en ny kurs.38

Neste artikkel

Ord mot ord når FFI og Gjelviks departement forklarer omstridt rapport