Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

For de minste av våre søsken

Her kommer en utfordring til lokalpolitikere og entreprenører utover landet: Hvem vil skape «Norges Florida» i Distrikts-Norge? Hvem vil bygge opp steder der rike gamlinger tilbringer alderdommen i sus og dus?

Hva gjør vi nu, lille du?: Kim Larsen kunne treffe spikeren på hodet. Som når han snakket om regjeringens ansvar for de små i samfunnet. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix
Hva gjør vi nu, lille du?: Kim Larsen kunne treffe spikeren på hodet. Som når han snakket om regjeringens ansvar for de små i samfunnet. Foto: Anette Karlsen / NTB Scanpix

Markedet er på gang, hvis vi skal tro Aftenposten. Hvis alt går etter planen, åpner dørene til Norges første femstjerners eldrehjem, Villa Mokollen i Sandefjord, om to år. Inngangsbillett for kjøp av en leilighet der er 6-12 millioner kroner. Årlig betaling er 1,25 millioner.

Luksustilbud til rike gamlinger er kanskje et forfengelighetens marked. Men det er et marked, og Utkant-Norge har alltid prøvd å tjene penger på rikinger som søker naturens skjønnhet og ro – pluss luksus med alle rettigheter. Så hvorfor ikke nå også? Som Sylvi Listhaug, helse- og omsorgspolitisk talskvinne i Frp («partiet for folk flest»), sier til Aftenposten: De eldre må få bruke pengene sine som de vil.

Men der kapitalistene ser muligheter, og liberalistene ser frihet, blinker iltre varsellamper for alle oss som er opptatt av den norske modellen, med verdier tuftet på likhet og solidaritet. Eksempelet Villa Mokollen sier det meste om hva slags samfunn vi styrer mot. Rikingene drar opp stigen etter seg, og setter seg godt til rette.

Hva Villa Mokollen dreier seg om når det kommer til politikk, har den folkekjære danske sangeren Kim Larsen satt ord på. Da han nylig døde, ble vi ikke bare minnet om hva musikken hans har betydd for en hel generasjon. Vi husker også at han tenkte på mer enn «hva gjør vi nu, lille du?»

Som for eksempel dette: «Jeg kan ikke forstå hvad en regjering skal gjøre godt for, hvis det ikke er for at hjælpe de svake. De stærke kan sgu nok klare sig!»

Så greit kan det sies. Rikingene i Villa Mokollen greier seg nok. Politikernes omsorg er det helt andre som trenger.

Men – i praksis er det jo ikke sånn det fungerer. Det er nemlig ingen naturlov som nå skaper rom for prosjekter som Villa Mokollen. Ei heller er det markedslovene alene. Her trengs også politikkens hjelpende hånd.

Annonse

Den hånden stikker fram når politiske grep skrittvis og målbevisst hjelper veldig mange av de rikeste til større rikdom, og skaper stadig flere milliardærer. Mens politikken i motsatt ende av skalaen påfører sørgelig mange blant de fattigste og svakeste budsjettkutt og hardere krav. Ofte parret med mistenkeliggjøring ( vil de jobbe, egentlig?), smålighet og nedlatenhet.

Både i stort og smått ser vi det: Som i «smått», da NAV gjorde det vanskelig for folk uten pc, ved å avvikle kølappsystemet og kreve at vanlige henvendelser skal gå via digitale tjenester, telefon eller internett. Eller i stort, når det innføres et system som (utrolig nok!) ikke gir folk tjenestepensjon fra første tjente krone.

I Bibelen finnes en lignelse som bedre enn tusen utredninger forteller hva dette dypest sett handler om. Det er den i Matteus-evangeliet, om at Herren skal komme tilbake som en konge på dommens dag. Da skal han si til «de rettferdige» at de skal komme inn til ham i himmelriket. Og hva er begrunnelsen hans? Jo, i poetiske ordelag lister Herren opp en rekke gode gjerninger som disse folka har gjort mot Ham.

"Et samfunns verdier måles ikke i antall milliardærer, men i dets evne til å ta vare på sine svakeste."

Jeg har bare plass til å sitere den vakre fortsettelsen – som går sånn: «Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» Og Kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Bedre kan det ikke sies: De små, prosaiske handlingene i det daglige skaper helheten – og helheten viser fram verdiene. «Kristne verdier» kaller noen det. «Humanistiske verdier» sier andre. «Norske verdier» sier også noen, mens de mest jordnære blant oss snakker om «den nordiske modellen».

Uansett gjelder det verdiene vi ønsker skal prege samfunnet vårt - og som vi blir målt på, enten vi vil eller ei. Et samfunns verdier måles ikke i antall milliardærer, men i dets evne til å ta vare på sine svakeste. Og «samfunnet»? Det er oss. I hvert fall så lenge det er folkestyre i dette landet.

PS: Hvis noen vil trekke assosiasjoner fra dette til KrFs linjevalg, er det absolutt ikke meg imot. Og hvis noen vil ha dette i bakhodet når finansminister Siv Jensen på mandag legger fram statsbudsjettet, er det også helt greit.

Neste artikkel

Ein ekstra skatt på sjukdom!