Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Partiet som leter etter seg selv

NRK kjører nå en serie der seks norske statsministere snakker pent om hverandre og pusser på glansbildene av seg selv. Men noen riper i lakken er ikke til å komme utenom.

Varsleren og lederen: Martin Kolberg snakker åpent om at Arbeiderpartiet er i krise. Hva kan partileder Jonas Gahr Støre gjøre med det? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Varsleren og lederen: Martin Kolberg snakker åpent om at Arbeiderpartiet er i krise. Hva kan partileder Jonas Gahr Støre gjøre med det? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Sist søndag ble vi minnet på hvordan Arbeiderpartiet famlet den gangen Thorbjørn Jagland lanserte «det norske hus» for snart 20 år siden.

Programmet om Jagland den gang da, minner oss veldig om Jonas Gahr Støre her og nå.

Da Jagland drev som husbygger, var partiet og partilederen åpenbart på leting etter en ny giv. Etter valgnederlaget 2017 er Ap der igjen. Aps lag har gått i garderoben. Vi venter fortsatt på at de skal komme ut igjen og på hva slags strategi de da har.

Den store ironien er at er jo at Aps historiske nederlag denne høsten kommer når partiet ser ut til å ha en historisk sjanse. Aps vei til makt har alltid bygd på en allianse mellom arbeidsfolk og deler av middelklassen. Da storhetstiden startet i 1930-åra, forente Ap arbeidernes drøm om å komme ut av fattigdommen og arbeidsløsheten med middelklassens frykt for å synke ned i samme elendigheta. Begge gruppene hadde sett nøden i hvitøyet. Så lenge de husket det, skaffet de Ap flertall.

Men så glemte kua at den hadde vært kalv. Rundt 1980 ble troen på at alt gikk til himmels så sterk at middelklassen begynte å alliere seg oppover. De så seg råd til å bli lei av skatter, reguleringer og andre byrder i velferdsstaten. Høyrebølgens tid var kommet.

Ap fulgte med på ferden. Partiet ble stadig mer tilpasset middelklassens behov. Inntil Ap-velgerne nå i 2017 hadde plundrer med å skille Jonas Gahr Støres politikk fra Erna Solbergs. Noe som ikke ble lettere ved at Solberg førte en valgkamp som understreket de små forskjellene mellom Høyre og Ap i synet på velferd og likhet. Resultatet kjenner vi: Mange Ap-velgere valgte heller partiene med klare alternativer: Sp, SV og Rødt.

Alvoret ble klart da det denne uka kom nye tall fra velgerundersøkelsen til SSB og Institutt for samfunnsforskning. De viser at det rakner for Aps eierskap til kjernesaker som partiets identitet og profil bygger på. Ap har tapt sakseierskap på områder som helse-, skatt- og sysselsetting. Altså til og med «arbeid til alle»: 28 prosent av velgerne mente Ap har best sysselsettingspolitikk, mens 30 prosent holder på Høyre. Det er dramatisk. I 2009-valget sa 60 prosent at Ap var best.

Hvem sier at solidaritetspolitikken til Ap hører fortiden til? Den trengs som aldri før. Spørsmålet er hvilket parti som kan bære den videre.

Annonse

Men det skjer også dramatiske ting i det som burde være Aps velgergrunnlag. Det så vi i denne ukas melding om tilstanden blant eiendomsmeklerne – de folkene vi ser i utallige reportasjer om boligpriser som går opp eller ned. Og folkene vi innbiller oss kjører Porsche, lever i sus og dus – og stemmer borgerlig for alle pengene.

Norsk Eiendomsmeglerforbund har gjennomført en undersøkelse som tvert imot forteller om beintøffe tilstander for mange. Om at regulert arbeidstid og ferier er ukjent. Om kontrakter med null i grunnlønn og alle inntekter bundet til provisjon av salg. Om folk som havner i gjeld til arbeidsgiver hvis de ikke klarer å finne objekter å selge. Så kan vi for vår del legge til at også meklerbransjen trues av automatisering: Heldigitale eiendomsmeglere vil være i markedet om bare få år. I utlandet er de der allerede.

Dette er et stadig mer utbredt fenomen i «hvitsnipp»-yrker, altså yrker som tradisjonelt befinner seg langt unna Ap og fagorganisasjoner av LO-typen. Dataingeniører og flygere er allerede rammet. Leger, advokater og revisorer kan være blant de neste på lista. De kan frykte akkurat det samme som håndverkere og «folk i kassa på Kiwi» – folka som i årevis er skviset av løsarbeidersamfunnet, arbeidsinnvandringen, sosial dumping, outsourcing og globalisering, Eller av frihandel og svekket grensevern, for å ta bøndenes variant av fenomenet.

Dette er 30-åra om igjen: Frykt for deklassering, fattigdom og arbeidsledighet erstatter trygghet og tro på at alt selvsagt går til himmels. Også i deler av middelklassen. Så hvem sier da at solidaritetspolitikken til Arbeiderpartiet hører fortiden til? Hvem sier at det i åra som kommer ikke vil bli mer og mer bruk for Martin Kolbergs «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen»? Og – hvem sier at det blir Ap som utnytter denne muligheten? I skyggen av et lunkent Ap er det Sp, SV og Rødt som står klar til å overta stafettpinnen for venstresidens klare alternativer til den borgerlige regjeringen.

Det er sånt som får historikere til å trekke paralleller til den gangen Venstre for drøyt hundre år siden mistet rollen som progressiv drivkraft i norsk politikk – en rolle som nettopp Ap overtok. «Alt har sin tid», som det står i boka noen av oss fortsatt kjenner.

Ap reiste seg etter at Jaglands hus sank i grus. Men da måtte det en ny leder til. Og – etter hvert – et kraftig dytt fra LO. Ap kan reise seg nå også. Men da må de komme ut av garderoben med en ny strategi. Den gamle har spilt fallitt.

Neste artikkel

Mat på tanken: Ber om ny vurdering av biodrivstoff