Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: En opplevelsesreise

Det er når du sjøl kjenner behovet, at du skjønner hvilket flott helsevesen vi har. Og hvilket gode velferdsstaten er. Vi burde tenke mer på det til vanlig.

De gode møtene: Helse- og velferdspolitikk handler om strukturer, penger og organisering. Men til syvende og sist handler det likevel om møter mellom folk – de som hjelper og de som blir hjulpet. Et system som gjør de møtene gode, er et godt system. Foto: Mostphotos

235.000 kroner koster et enkelt hoftebrudd. 675.000 koster en komplisert variant. Dette ifølge tall fra Helsedirektoratet, som Dagsnytt 18 brukte da de nylig tok for seg hålkeføret som knekker bein og armer over store deler av Norge denne vinteren. Tenk om vi på glatta ikke bare skulle frykte at beinet knakk, men også at økonomien sprakk!

Og det er jo ikke bare bein og armer dette dreier seg om. Ikke bare hålkeføre heller. Overraskelsen kan komme på et kjøkkengulv. Og som lyn fra klar himmel.

For plutselig en dag skjer det. Når du er uforberedt. Mens livet rusler og går på det jevne. Mens alt er på stell. Du er kanskje litt sliten, men bedriver ditt vanlige strev. Du er flittig på din teig. Du kan være hvem som helst. For eksempel den som grubler over sin neste fredagsartikkel i Nationen.

Og så – på en helt vanlig lørdags morgen: svimmelhet, fall, legevakt, henvisning, sykehus, prøver, ledninger over hele kroppen, EKG, CT, apparater, medisiner, MR – full pakke. Og så, på ettermiddagen: Verden er snudd på hodet. Der ligger du på tomannsrom og er nabo med et hjerteinfarkt. Bare noen kilometer hjemmefra. Likevel i en helt annen verden. Det er sånt som gir ordet «opplevelsesreise» en ny dimensjon.

Har du hørt om lange køer og venting på legevakta i Oslo? Håpløst og trist? Offentlig og grått? Det hadde jeg. Fordommene mine, og de små forventningene, var definitivt på plass. Her kommer jeg, Hvermannsen, uten privat forsikring og rød løper til Volvat.

Men – det gikk unna så det holdt, registrering, kartlegging og en lege som behandler meg som om jeg er den eneste pasienten i verden, selv om jeg sikkert er nummer ørten i ei rekke som vil strekke seg utover dagen. «Hvordan klarer du den entusiasmen», spør jeg, nedenfra virvaret av ledninger.

Hun stusser. Så sier hun: «Jeg er glad i yrket mitt». – Ja ja, tenker jeg. Der hadde jeg jammen flaks.

Men så gjentar det samme seg på når jeg kommer til sykehuset. Samme entusiasmen. Samme interessen for akkurat meg, som nå er strippet for all verdighet og iført lyseblå sykehusjakke med jenteknapping (eller var den bare satt vrangt på?). Igjen må jeg spørre om denne entusiasmen, «Hvordan forklarer du den, i dette som er hverdag for deg?»

«Jeg er glad i yrket», mitt svarer hun. – Ja ja, tenker jeg. Heldig igjen!

For et flott helsevesen vi har! Og for en velferdsstat!

Annonse

Så, seint ut på kvelden, kommer en sykepleier inn. Saker og ting skal måles. Hver fjerde time kommer hun. Like blid. Mitt journalistiske instinkt vekkes, så jeg stiller også henne spørsmålet, om hvordan hun får til dette – mot denne ørtende pasienten i rekka. Og sannelig kom ikke svaret igjen: «Jeg er glad i jobben min! Jeg liker dette!»

Jo da – jeg vet at helse- og velferdspolitikk handler om strukturer, penger og organisering. Om stygge ord som «NPM» (New Public Management) og «Helse Sør-Øst». Men til syvende og sist handler dette likevel om folk, og møter mellom folk. Om kvinnene og mennene i hvitt og deres møte med pasientene – i dette tilfelle undertegnede.

Det er kanskje naivt, men jeg tenker at et system som frembringer så bra møter som jeg har erfart, ikke kan være helgær’nt – som vi sier det på mine kanter.

Det er altså disse møtene det dreier seg om. Og om tusenvis – titusenvis – av liknende møter utover hele landet. Gjennom hele året. År etter år.

Jo, da – jeg vet at noe ikke funker. Men likevel … Jeg har fått min historie. Jeg er ikke den eneste med slike gode erfaringer. Vi hører stadig om folk som er takknemlige av hele sitt hjerte. Og apropos hjerte: Skal du ha et nytt et, koster det helsevesenet 1,2 millioner kroner. Det har du rett til å få betalt, etter å ha gitt ditt bidrag over skatteseddelen. Et sånt hjerte kan vi med god samvittighet kreve som vår rett – etter å ha gjort vår plikt. For husk rekkefølgen i velferdsstatens trosbekjennelse: : «Gjør din plikt og krev din rett».

Er ikke det et ok system? Er det ikke verdt å forsvare?

Jo. Og hvis du lurer på hvordan dette går, så kommer svaret om ei uke. Kommer det en fredags-sak da også, så står det til liv.

Erling Kjekstad skriver i Nationen hver uke. Du kan lese flere saker fra Kjekstad her.

Neste artikkel

Ærlig talt, politikere