Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Elitenes triumf

Norge preges av økte forskjeller. Vi hører stadig at grupper sakker akterut. Da er det nitrist at politikerne som styrer landet, blir stadig mer elite, skriver Erling Kjekstad.

Der folk flest er i mindretall: 64 prosent av stortingsrepresentantene har høyere utdanning, mot 32 prosent av befolkningen for øvrig. Landets vanligste yrke – de 162.000 butikkmedarbeiderne – har fire yrkeskolleger på det nye Stortinget. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Der folk flest er i mindretall: 64 prosent av stortingsrepresentantene har høyere utdanning, mot 32 prosent av befolkningen for øvrig. Landets vanligste yrke – de 162.000 butikkmedarbeiderne – har fire yrkeskolleger på det nye Stortinget. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

De som har sett på sammensetningen av årets nyvalgte storting, melder at de folkevalgte enda en gang har tatt noen skritt i retning av å være en eksklusiv profesjon som skiller seg ut fra folket de skal representere. Mens det burde vært omvendt.

De økte forskjellene er jo noe alle snakker om. «Alle» beklager hvordan noen grupper blir hengende etter, oversett og overkjørt. Hva burde da konklusjonen være? Jo, at nettopp de svake gruppene trenger sterke talspersoner inne i maktens sirkler. Talsmenn som selv vet hvor skoen trykker. Som har kjent på kroppen hvordan det er å leve «nedenfor og utenfor».

Men – så er det altså tvert imot. Gruppene som er «innenfor» preger Stortinget stadig sterkere. Kan dette gå bra? Hva slags Norge styrer vi mot? Skal historikerne si at Norge for drøyt hundre år siden var en embetsmannsstat, og endte som en broilerstat på 2000-tallet? Ja – nå ser det sånn ut.

Det vakte oppsikt da Oslo Arbeiderpartis liste til dette stortingsvalget ikke hadde en eneste arbeider på sikker plass, men ble dominert av heltidspolitikere, PR-folk og politiske rådgivere. Nå viser flere oppsummeringer etter valget – blant annet en formidabel reportasje i Dagsavisen med tittelen «Like løver leker best» – at antall «arbeidere» på Løvebakken blir stadig mindre. Kun 11 av de 169 representantene har fagbrev. Og flesteparten av dem er i gruppa til Frp.

• LES OGSÅ: Et mer landbruksvennlig ting?

Hva er en «arbeider» i dag? Dagsavisen tok for seg de største yrkesgruppene – og bruker tall som også andre media har operert med: Det vanligste yrket – butikkmedarbeider (162.000 personer) – har 4 representanter på Stortinget. Helsefagarbeidere (91.000) har ingen. Barnehageassistenter (88.000) har 2. Grunnskolelære (77.000) har 4.

Hva så med bøndene, med sine drøyt 40.000 årsverk? I sist periode ble 8 representanter plassert med yrke «primærnæringene» i den offisielle statistikken. Ifølge Aftenpostens oversikt over det nye Stortinget, skal det være 2 bønder der. Vi finner 3: Trygve Slagsvold Vedum og Nils T. Bjørke i Sp-gruppa og Andre N. Skjelstad fra Venstre. Men hva med folk som Per Olaf Lundteigen, som nylig her overdratt gården til neste generasjon?

• Å reise fra gulrotåkeren på gården og inn til byen, gå opp Løvebakken, og åpne den tunge og ærverdige døren inn til landets nasjonalforsamling for aller første gang, er en veldig spesiell følelse, skriver Lene Westgaard-Halle.

Kort sagt: Det er nok nødvendig med litt kildekritikk mot tallene ovenfor: Både for bønder, arbeidere og andre gjelder glidende overganger fra «bakgrunn i» eller «kontakt med» et yrke. Men – det tallene utvilsomt illustrerer, er trender. Og de er tydelige nok.

Er vi på vei mot et mindre folkelig folkestyre i Norge? Ja, det ser sånn ut.

Annonse

Og tallenes tale er virkelig krystallklar når det gjelder de virkelig tunge trendene. Som at 64 prosent av stortingsrepresentantene har høyere utdanning, mot 32 prosent av befolkningen for øvrig. Som at bildet som blant annet Civita skapte debatt om før valget, bekreftes nå etterpå: Politikk er i ferd med å bli en profesjon og karrierevei.

Stadig færre har hatt et «sivilt» yrke utenfor politikken. Stadig færre kommer inn på Stortinget via den gammeldagse karriereveien fra lokalpolitikk og ordførerverv. Stadig flere rekrutteres direkte fra ungdoms- og interesseorganisasjoner. Stadig flere påvirker rikspolitikken via jobb i rådgiverkorps, eller som statssekretærer. Stadig flere påvirker politikken via lobbyisme og PR-virksomhet. Stadig flere henger sammen i felles nettverk, fester på de samme stedene, gifter seg med hverandre, og blir del av den samme kulturelle og sosiale innavlen.

Over alt dette legges en ideologi som skal forsvare prosessen: Politikk er ikke for amatører. Politikk krever profesjonalitet.

I snart 40 år har jeg jobbet med politikk. Jeg har sett hvordan utviklingen med en slags naturlovs tyngde har gått «framover» mot det den danske forfatteren Lars Olsen avdekket i en skjellsettende bok fra 2010: «Elitenes triumf.» Det virkelig farlige nå, er at vi gradvis venner oss til at det «bare er sånn». For da blir det sånn.

• LES OGSÅ: Nest flest rikinger i Sp

Så hva kan gjøres? I disse dager antyder historien et svar. Vi feirer tohundreårsjubileet for Marcus Thranes fødsel. Altså mannen som rundt 1850 organiserte arbeiderforeninger for den tids utenfor-grupper: Husmenn og arbeidere. Mannen som (bare for en kort tid, riktignok) bygget opp en folkelig motmakt til den tids embetsstyre.

Kanskje trengs det i dag tilsvarende grasrotvekkelser utenfor og under de politiske partiene. Slik at det for eksempel kan kjempes fram mer åpenhet i nominasjonsprosessene, der listene med kandidater settes opp. Eller for velgernes muligheter til å stryke og endre listene i valglokalet. Eller for nye versjoner av kvinnebevegelsens suksess-kort: Kvotering av enkeltgrupper.

Uansett: Demokratiet er ikke noe vi vant en gang for alle i 1814, 1905 eller andre høydepunkter i fortiden. Det må vinnes om og om igjen.

Neste artikkel

Gjelsvik avviser hestehandel om kommuneoppløsninger