Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Erling Kjekstad: Dyret Gud glemte?

Nissen og Jesusbarnet spiller hovedrollen i jula. Men rett bak dem på rollelista finner vi to av bondens husdyr: Grisen og sauen.

Håper på griseflaks?: Norske griser har det godt, sier næringen selv. Men det gjelder ikke alle, avslører Mattilsynet. Så er dette en helt vanlig gris? Eller en julegris? Eller en heldiggris – tross alt? Foto: Siri Juell Rasmussen

Forholdet mellom dem avslører mange tusens års norsk kulturhistorie. Og er med på å bestemme hvordan vi behandler sau og gris ellers i året også.

Englene i juleevangeliet viste seg for gjeterne som passet på sauene sine. Hvorfor akkurat dem? Hvorfor ikke andre – for eksempel noen grisepassere som voktet dyra sine? Det spørsmålet er verdt å gruble over når det går det mot jul, og grisens plass i norsk tradisjon er så på sitt tydeligste.

Samtidig som svinebøndene nettopp har hatt griseflaks.

For det er jo bortimot et under: En potensielt ødeleggende skandale ser ut til å gli over i media som vanligvis sluker den slags. Mattilsynets avdekking av skadde, syke og vanskjøttede griser i Rogaland, og de groteske videoene som fulgte med, ble bare et blaff.

Mattilsynets avsløringer viser bare unntak, sies det etterpå. De rokker ikke ved hovedregelen: Husdyra i Norge har det så bra som dyr kan ha det, hvis vi aksepterer at de er domestisert og lever i stall, bås, binge, eller andre former for innhegninger.

• LES OGSÅ: Omdømme-ekspert: Dyretragedier gir både bønder og helsevesenet dårlig rykte

Slik er det med grisene også, sier næringen selv. Og det må vi tro dem på, selv om det ikke til å komme fra: En usikkerhet er skapt. Den skulle næringen gjerne vært foruten. Vi som forsvarer næringen også.

Hvorfor ble det så fort stille om rapporten fra Rogaland? Er det fordi voksne griser ikke er søte og sjarmerende nok? Ikke vekker samme umiddelbare medynk som søte, storøyde mink i bur, eller små lam som ulven river opp? Eller – ble næringen rett og slett reddet av at nordmenn oppunder jul vil nyte ribba si i fred?

Jeg tror det siste. Grisebøndene ble reddet av jula. «I Norge spiser vi svin», har en kjent statsråd sagt. I jula er den sannheten absolutt og total. Da er norske ribbespisere fundamentalister som ikke vil forstyrres i sin tro og praktisering av norsk mattradisjon. I hvert fall i Innlands-Norge.

Svinekjøttets plass på toppen i norsk kosthold er eldgammel og befestet. Når våre hedenske forfedre blotet til jul, ble julegrisen slaktet. De hadde et forbilde i Valhall, der falne krigerne kom etter døden, og der Odin hver kveld ba sammen til etegilde. Hva spiste de? Selvsagt det krigere fortjente i vikingenes paradis: Svinekjøtt. Det kom fra galten Særimne, som var litt av et dyr: Dagen etter at den var slaktet, ble han like hel og slakteklar igjen.

Med kristendommen fikk grisen skriftens ord på at den er et suspekt, urent og egentlig forbudt dyr. For – selv om det er muslimenes forbud mot svinekjøtt vi i dag er så opptatt av, så henter jo Koranen denne tradisjonen rett ut av jødenes bibel. Som også er vår bibel.

Både griser og lam er julas dyr. Lammet løftes til himmels. Grisen får svidd svor.

Annonse

• LES OGSÅ: Grisebonde: – Det én bonde gjør rammer oss alle

Hvis du vil være bokstavtro kristen og følge skriftens bud, så er det bare å slå opp i 3. mosebok, 11. kapittel. Der står forbudet mot å spise den «urene» grisen svart på hvitt.

Kristendommen ga altså en skikkelig kulturell nedtur for grisen. Og motsatt: Opptur for sauen og lammene. Ikke bare viser engelen seg nettopp for sauegjeterne. I tillegg bruker bibelen stadig bildet om Jesus som «gjeter», (eller «hyrde», som det het i min generasjon). Den kristne menigheten er «guds lam». Som det står i Johannes 10.14: «Jeg er den gode gjeteren, og jeg kjenner sauene mine».

Dette synes vi er et vakkert bilde. Men hva om det var skrevet av et fastboende bondefolk som holdt griser, og ikke av jødene som baserte seg på beitedyr? Mange vil kalle det reinspikka blasfemi å tenke seg Guds sønn som grisekokk, og de troende som grisungene han passer på. Men hvorfor det, egentlig?

Vi må i hvert fall langt unna kulturkretsen til kristne og muslimer for finne steder der grisen blir estimert. Som til Kina, der de har «grisens år» med jevne mellomrom. I den globale litteraturen er vel Nasse Nøff en av de få grisene man umiddelbart blir glad i. For øvrig har grisen tvilsomme roller.

Det er typisk at den spiser pannekaka i det norske eventyret. Og i boka «Animal farm» av George Orwell, er det de slu grisene som forråder dyrenes kamp for frihet, og som lanserer det berømte tillegget til slagordet «Alle dyr er like»: «…men noen dyr er likere enn andre!».

For å si det i moderne konsulentspråk: Grisen har et omdømmeproblem.

• LES OGSÅ: Grisete avsløringer om juleribba

Grisens magre (!) trøst er at den har gitt språket en mengde ord og uttrykk. Noen lever den sikkert godt med, som kjælegris, heldiggris, griseflaks og sparegris. Andre er verre: Miljøgris, råne, sugge, purk – eller rett og slett svin. Pluss det sørgelig aktuelle i disse «metoo-tider»: «Gammel gris». Men sånt griseprat skal vi droppe her. Det får være grenser for hva dyra i bondens grisebinge skal gjøres ansvarlige for. De har nok å stri med fra før.

Neste artikkel

Nå skal det koste for bønder å stå utanfor dyrevelferdsprogrammet