Først hva vi sikkert er enige om: Vårt moderne samfunn er fossildrevet. Det meste av hva vi forbruker har en basis i fossil energi. Globalt utgjør fossil energi vel 80 prosent av vårt totale energiforbruk. På vel 20 år, altså siden årtusenskiftet, er den redusert med bare 3 prosent. Verdens årlige utslipp av klimagasser er cirka 50 milliarder tonn, tilsvarende er Norges på cirka 50 millioner tonn (som også endrer seg lite). Om en holder orden på nullene skulle vårt utslipp tilsvare 0, 001 promille av de globale utslippene.

Les også

All energiproduksjon innebærer en eller annen form for inngrep i naturen

Med andre ord, hva vi gjør av klimatiltak har ingen betydning i den store sammenhengen. Argumentet imot er at vi har en plikt til å feie for egen dør. Og det kan være riktig nok. Men vi har også en forpliktelse i en annen retning, nemlig å ta vare på det Europa ennå har igjen av tilnærmet urørt natur. Ifølge FNs naturpanel er det like viktig å hindre videre nedbygging av natur som å berge klimaet. De to må skje parallelt.

Som andre land skal Norge erstatte fossil kraft med fornybar kraft. Men den kraften skal vi ikke hente fra innenlandsk, landbasert vindkraft. Slik uregulerbar kraft vil det bli rikelig tilgang på i fremtidens Europa. I perioder vil den tilbyes i overflod, og knapt koste noe. Det siste har vi erfart i sommer. Til andre tider er den mangelvare, og prisen er deretter.

Det er da vi kan selge vår vannkraft til høy pris. Oppgradering av våre vannkraftverk er derfor gull verdt, bokstavelig talt.

En god miljø- og forretningsidé, som jeg støtter, er å kjøpe fra Europa når kraften er billig og selge oppmagasinert vannkraft når prisen er høy. Jeg er for elektrifisering (om vi unntar prosjekt av typen Melkøya), men elektrifiseringen går ikke raskere om det bygges flere vindturbiner. Derimot går nedbygging av norsk natur i et stadig raskere tempo.