Russlands leder er 67, Kinas overhode nærmer seg 68 og eldst av de fleste er USAs nye president, Joe Biden på 78, som overtok etter ungfolen Trump på bare 74.

Ikke for å være aldersdiskriminerende, men i de fleste andre deler av samfunnet er høy alder en potensiell risiko. Men det gjelder altså ikke når det handler om å styre et land. På den annen side er det kanskje riktig å sette erfaring og livsvisdom som den beste kvalifikasjonen en statsleder bør ha.

Hvis svaret er ja, er det betimelig å spørre om vi sløser med ressursene her til lands? Det kan jo være at det sitter veldig godt voksne menn rundt omkring, også på eldresentre, som både er klok og vital nok til å lede hva det måtte være. Nå tynnes det selvsagt ut i rekkene ettersom årene går, men de som blir igjen kan være gull. Og skulle de begynne å rote litt og glemme hva de besluttet i går, kan gode rådgivere og mektige venner fikse potensielle fadeser som for eksempel å skille barn fra sine foreldre ved grensa til Mexico og deretter ikke klare å føre riktig barn til riktig familie etterpå. Det er ikke bare-bare å telle, det kan fort gå i surr for eldre folk.

Uansett, jeg blir ikke beroliget når jeg ser hvem som styrer verden. Bedre blir det ikke når de som står rundt disse lederne er enda flere gamle menn med makt og penger og som ikke vil slippe inn nye krefter. Når de møtes for å diskutere verdenssituasjonen kan det godt være at de heller diskuterer hukommelsessvikt og impotens, men hva vet vel jeg?

Nå er det mulig at gamle maktmenn får hjelp fra kona si, vi vet jo ikke hva som foregår bak lukkede soveromsdører. Hun er som oftest såpass ung at hun ikke er dement. Men ofte ser hun ut som et smykke for sin mann der hun står i vakre klær og uten stemme. Nå må det jo poengteres at levealderen blant kvinner i verden høyere enn menns, så statistisk sett er det flere kvinner å ta av, hvis man på død og liv skal ha stats- og regjeringsledere som er over pensjonsalderen.

Det er flere kvinner å ta av, hvis man på død og liv skal ha stats- og regjeringsledere som er over pensjonsalder.

Det er ikke bare gamle menn som er ledere, sier du, og tenker sikkert på vår egen statsminister, eller Tysklands Angela Merkel og Danmarks Mette Fredriksen. Ta det med ro, det er enda lenge til kvinner tar over makta. Kvinnelige ledere utgjør en forsvinnende liten prosentandel av stats- eller regjeringsledere i verden. Bare rundt 8 prosent, faktisk. Likestilling er ikke lenger det «hotteste» tema.

Jeg er kvinne og nærmer meg 60 med stormskritt. Jeg kjenner på at yngre krefter er å foretrekke på arbeidsmarkedet. Her ligger det åpenbart en forestilling om at nytenking og arbeidskapasitet tilhører fremtidens mennesker, dvs. de innovative og velutdannede, de som er unge nå. Erfaring er ikke i vinden. Så vi må ha vett til å tre av når vi bruke halve arbeidstiden til å lete etter passordet til pcen. Jeg aksepterer at de fleste jobbannonser har dårlig skjulte hentydninger til at de er ute etter yngre krefter. Men det pussige er at det altså ikke gjelder menn som skal styre land.

Nok snakk rundt grøten. Det som har skremt vettet av meg de siste årene er Donald Duck, unnskyld, Donald Trump. Mannen som mener at man kan bli kvitt covid-19 ved å drikke rensemiddel og som i et twitter-innlegg i 2015 skrev: «Hvis Hillary Clinton ikke kan tilfredsstille sin mann, hvordan kan hun da tilfredsstille Amerika?»

Med dette som bakteppe går vi inn i en fremtid som er mer usikker enn på lenge. Korona-situasjonen og politisk ustabilitet i verden preger nyhetsbildet uke etter uke. Det gjør noe med oss. Det føles som det er lenge til våren.

Men da er det enda viktigere å ha dyktige, stabile ledere, både menn og kvinner som ikke risikerer å stryke med i løpet av sin virketid. Det er åpenbart at tiden ikke er inne for å sette aldersgrense for når en statsleder bør tre av. Men når han - eller en sjelden gang, hun - begynner å surre bør det finnes et sikkerhetsnett som gjør at de kan tre av – enten ved å bli overtalt eller bli stilt for riksrett. Eller som vi gjør i Norge; ha gode pensjonsordninger og et helsestell som gjør at det ikke er verdens undergang at folk havner på gamlehjem hvis det må til, isteden for å sitte som statsminister eller president.

Jeg er jeg ganske fornøyd med å bo i Norge, selv om vi har et litt annerledes syn på eldre enn i mange andre land. Kanskje blir vi parkert for tidlig, men heller det enn å gamble med usikre kort.