Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Debatten har i lang tid dreid seg om den økonomiske tilstanden i norsk landbruk. Vi har fremdeles etterdønninger fra bondeopprør, en offentlig utredning kalt «Grytten-rapporten», og politikere som muligens ikke helt vet hvordan man skal angripe dette. Misnøyen er stor blant bøndene rundt hvor lang tid prosessen om rett tallgrunnlag skal ta – også i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
«Grytten-rapporten» har snart bursdag. Det er 12 måneder siden utvalget leverte sin rapport 3. oktober. 16. januar 2023 ble høringsrunden avsluttet. Det er hele 200 dager siden. På 200 dager er det svært lite som tyder på at arbeidet med inntektsmåling og rett tallgrunnlag har beveget seg en millimeter.
I mellomtiden ties «svartmalerne» og de som roper varsku om dårlig økonomi. Det etterlyses det motsatte av «svartmaling», med andre ord «rosemaling». Det tas til orde for at vi trenger positivitet og yrkesstolthet, slik at de unge ikke blir skremt bort fra å velge bondeyrket.
Er det dette prosessen venter på? Venter byråkratiet og beslutningstakerne på at den verste «støyen» skal gi seg? At det kommer på plass nok solskinnshistorier til at næringa kan akseptere et oppkonstruert tallgrunnlag, som sier at det ikke er så ille likevel?
31. juli kunne man lese intervjuet med Svenn Ivar Fure i Nationen som kunne fortelle at «Han har møtt bønder som investerer stort i maskiner og utstyr og tek over drifta av nabogardane og aldri har gjort det så bra som dei gjer no».
– Å vere bonde er eit veldig farleg og einsamt yrke
Hva betyr dette? Hva er aldri så bra som nå? Hvilken lønn kan driftens årsverk avlønnes med? Hvor mange årsverk som blir lagt ned er faktisk avlønnet – eller er dette gratis hjelp fra familie og kårfolk? Hva er avkastningen på driftens kapital? Og hvis det stemmer etter at alt dette er besvart – er disse enkeltbrukene svaret for hvordan rammevilkårene i næringa er?
8. februar kunne vi lese Mittenzwei og Almås sitt innlegg der; «Menneskelige ressurser som egen og partners utdanning og jobbmuligheter, eventuelle kårfolks alder og lyst til å delta i drifta, samt alder og interesse innen landbruk hos avkom, er like viktige faktorer som de økonomiske».
Gjør bonden alltid det som svarer seg best?
Eller at «Det kan også være at noen bønder aksepterer en lavere avkastning av egenkapital og eget arbeid enn en alternativ anvendelse tilsier. I så fall fremstår lønnsomheten i jordbruket som dårlig, men noen bønder kan likevel være fornøyd, ut fra sine forutsetninger. Vi kan heller ikke se bort fra at det finnes bønder som i den daglige driften ikke er flinke nok til å utnytte rammebetingelsene».
Her opplever jeg at de to forskerne fra Ruralis faller i «enkeltbruksfella», og glemmer at debatten og arbeidet med rett tallgrunnlag handler om sektoren i sin helhet. I en hver næring og i en hver reguleringsmodell vil det alltid være aktører som utnytter mulighetene bedre eller dårligere. Dette er det også viktig at man forstår i arbeidet med nytt tallgrunnlag.
Vi må sikre at gjennomsnittsbonden kan oppnå sosial sikkerhet på lik linje med gjennomsnittet for andre grupper. Skal målestokken legges på et annet sted enn gjennomsnittet, er det en erkjennelse om at alle under ikke skal oppnå denne sikkerheten. Så hvem skal det nye tallgrunnlaget være til for?
Det hjelper også lite med utsagn som Turid Nordbø kom med i Nationen 7. februar, at «Det er umulig å lage en landbrukspolitikk som gir like økonomiske rammer for en som arver gården, og en som kjøper tilsvarende bruk på åpent marked for 15 millioner» . Hun setter søkelys på det som av mange kalles overinvesteringer i næringa.
Om oss irrasjonelle bønder
Fokuset forblir på enkeltproduksjoner, uten å løfte blikket på sektoren og hvilke krav som er til arbeid og kapital. Kapitalen har strømmet til i landbruket, som i andre næringer, siden midten av 1900-tallet. Kapitalens krefter er lik om den bindes opp i landbruk eller annen næring. Hvordan kapitalen skal behandles finnes det svar på - det trenger man ikke en offentlig utredning til å si noe om.
Det som ofte karakteriserer de positive vinklingene og solskinnshistoriene, er det legene kaller subjektive symptomer uten objektive funn. La debatten om inntektsmåling og rett tallgrunnlag fortsette med faglige og objektive observasjoner, slik at gjennomsnittsbonden kan få de vilkårene hen fortjener, og at vi forsøker å redde det som en gang var landbruk i hele landet.