kjekstad i helga

Makta til de store kjedene i matbransjen kan provosere deler av folket hele tiden, og hele folket en stund. Men hvis de provoserer hele folket hele tiden, kan det gå ille. Historien har sitt å si om det.

Når Senterpartiet øker oppslutningen fra 6 til drøyt 16 prosent og holder seg der, må vi ta fram de store ordene om tideverv, trender og historiens sus. Og lære av andre partiers fremgang og fall.

Hva skjer med bøndene når de leser Kapitals årlige liste over Norges rikeste, og ser at plassene rett bak krøsus-reder John Fredriksen holdes av to matbaroner?

Er Senterpartiet et gammelmodig, bakstreversk og reaksjonært parti? Er velgerne deres en samling nostalgiske bygdefolk som drømmer om å pusse støvet av gode, gamle dager?

En ny form for bondeaktivisme er på gang. Kvinnfolka leder an. Resultatet kan allerede merkes.

Fra Sverige kommer en rørende, vakker og lyrisk beretning fra ei bygd som er hardt rammet av sentraliseringen. Det er bare ett problem: Den er for vakker.

Byfolks sommerferie i distriktene har gitt bøndene i Fjell- og Fjord-Norge en ny politisk goodwill hos folk flest. Klarer noen å smi den om til politikk?

Mens alle skriver om kjønnsroller og «LHBTIQ», våger jeg meg på den prosaiske forkortelsen «FoS»: Fedre og sønner. Det er vanskelig nok, bare det.

Mens meningseliten krangler om hvem som har rett til å stå på sokkel, må bøndene være glad til så lenge de får lov til å være på jordet.

Har du hørt om politikeren Erik Enge fra Oppland? Kanskje ikke, men hvis du vil ha en kjapp innføring i hvorfor Senterpartiet har klart å bli hundre år, kan du starte med ham.