kjekstad i helga

Mens meningseliten krangler om hvem som har rett til å stå på sokkel, må bøndene være glad til så lenge de får lov til å være på jordet.

Har du hørt om politikeren Erik Enge fra Oppland? Kanskje ikke, men hvis du vil ha en kjapp innføring i hvorfor Senterpartiet har klart å bli hundre år, kan du starte med ham.

I dag viser vi enda en gang bildet av kong Haakon VII på honnørbrygga 7. juni 1945. Det er fordi bildet vaksinerer mot den verste av alle politiske sykdommer: Håpløsheten.

Hvis Oslo og Akershus hadde bedt om å få øke antall representanter de har på Stortinget fra 32 til 39 i en jafs – da hadde det blitt bråk. Men nå har det skjedd, i stillhet og skrittvis.

Snille barn maser ikke – og får ikke noe. Snille bønder maser ikke – og får bare smuler. I disse korona-tider kunne bøndene trengt et kriseprogram som peker framover og gir håp. I stedet blir de sittende fast i krisene fra i går.

Et tidsskifte kommer ikke alltid trampende. Det kan like gjerne komme listende og umerkelig, inntil du plutselig en dag våkner opp og ser at tingene ikke er som før.

Hvis bøndene hadde fått bestemme, hadde dette vært nyttår.

Mora mi strei med tuberkulosen store deler av livet. De dyrekjøpte erfaringene til hennes generasjon er nå blitt påtrengende aktuelle for oss.

Koronaen vil snu opp ned på mye, og politisk kan krisa gi en new deal, der motkreftene vi i Nationen heier på, får nye og bedre kort på handa.

Når byene bygger allianser for å få mer makt – da kan ikke bygdefolk tro på salig Henrik Ibsens ord om at «den er sterkest som står alene». Da må også de leite etter allierte.