helgemat

For snart ni år siden tok jeg en skjebnesvanger beslutning. Å flytte 11 mil i Norge kan gjøre natt til dag. Og motsatt. For meg føltes det på ett viktig område som å slå av lyset.

Jeg vil ha et kokebokverk der det ypperste av produkter og råvarer fra det langstrakte land blir løftet frem.

Der folk flest handler må du i hyllene med strikkegarn for å finne noe som kan minne om sau.

Jeg er ikke spesielt andektig anlagt, men det var med et alvorlig ansikt og litt høyere puls enn vanlig at jeg sensommeren 2013 gikk over dørstokken på den store, hvite bygningen midt i en eplehage på gården Dystingbo i Hedmark.

Vi som skriver om mat utløser sjelden de store kontroverser. Men det finnes en idiotsikker måte å få folk til å reagere på.

Han er så definitivt Totenbygdenes store sønn. I sommer kom han «hjem», i form av en byste som har fått plass i Kapp melkefabrikk, der Mjøsmuseet i dag har sin flotte utstilling Mjøsas Ark.

Santa Kristina vil ikke bli savnet av andre enn oss nære pårørende.

Jo eldre jeg blir, jo sikrere i min sak: Det verste som finnes er å bli lurt.

Du skal være høy og mørk for å ta opp kampen mot de store matvareaktørene, attpåtil på deres egen hjemmebane. Eller du kan være som 35 år gamle Marte Selmer fra Eina på Toten, ganske lita og med en lys idé.

Et tankeeksperiment: Hvordan ville landbrukspolitikken i EU være utformet dersom kokkene hadde mer innflytelse enn økonomene?