helgemat

Overskriften lyver litt, selvsagt gjør den det. Vi journalister har jo våre triks for å bli lest. For min smule omlegging av livsstil i 2020 er ikke total. Jeg må nok fortsatt ta heisen ned på dommens dag, for å si det slik.

Kom deg på slang til høsten, eller bare sleng innom Vinmonopolet den dag i dag.

I løpet av høsten, jula og nå på nyåret har jeg landet på en fjellstø konklusjon. Lutefisk er det beste jeg vet, min livrett er kåret.

For snart ni år siden tok jeg en skjebnesvanger beslutning. Å flytte 11 mil i Norge kan gjøre natt til dag. Og motsatt. For meg føltes det på ett viktig område som å slå av lyset.

Jeg vil ha et kokebokverk der det ypperste av produkter og råvarer fra det langstrakte land blir løftet frem.

Der folk flest handler må du i hyllene med strikkegarn for å finne noe som kan minne om sau.

Jeg er ikke spesielt andektig anlagt, men det var med et alvorlig ansikt og litt høyere puls enn vanlig at jeg sensommeren 2013 gikk over dørstokken på den store, hvite bygningen midt i en eplehage på gården Dystingbo i Hedmark.

Vi som skriver om mat utløser sjelden de store kontroverser. Men det finnes en idiotsikker måte å få folk til å reagere på.

Han er så definitivt Totenbygdenes store sønn. I sommer kom han «hjem», i form av en byste som har fått plass i Kapp melkefabrikk, der Mjøsmuseet i dag har sin flotte utstilling Mjøsas Ark.

Santa Kristina vil ikke bli savnet av andre enn oss nære pårørende.