Dette var det brutale budskapet til norsk landbruksnæring da Klimakur 2030 ble presentert fredag formiddag.

Klimakur 2030 er omfattende fagrapport om ulike tiltak og virkemidler som kan gi minst 50 prosent reduksjon av klimagassutslipp fra såkalt ikke-kvotepliktig sektor innen 2030. Denne sektoren omhandler utslipp fra blant annet transport, landbruk, avfall og bygg og anlegg.

For landbrukets del minner Klimakur mest om en hestekur: Rapporten skisserer et utslippskutt på 5,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter, der redusert konsum av rødt kjøtt utgjør det største enkeltbidraget. Dette tiltaket har alene potensial til å redusere utslippene med 2,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

I praksis betyr kostholdstiltaket at det nasjonale forbruket i snitt kommer ned i 333 gram rødt kjøtt per uke per nordmann, og at kjøttet erstattes med plantebasert kost eller fisk.

Dette medfører omfattende endringer av norsk jordbruk. Klimakur anslår at en million dekar jordbruksareal vil gå ut av drift. Det tilsvarer ti prosent av landets samlede jordbruksareal. Ammekuproduksjonen vil reduseres med 70 prosent, sau/lam med 40 prosent og melkekyr med 15 prosent.

Sysselsettingen i landbruket vil reduseres med 5000 årsverk som følge av dette.

Selv om kostholdstiltaket også innebærer økt produksjon av korn, grønnsaker og bær, vil det på langt nær kunne kompensere for fallet i husdyrnæringene. Dette henger sammen med at det i mange jordbruksområder i Norge ikke er klimatisk mulig å erstatte grovfôrbasert husdyrproduksjon med annen matproduksjon.

Klimakur beregner kostholdstiltaket som et samfunnsøkonomisk lønnsomt klimatiltak, blant annet fordi en har regnet inn verdien av en positiv helseeffekt som følge av lavere konsum av kjøtt.

Kan en da si nei til et klimatiltak som kutter utslippene så effektivt, som er bra for folkehelse og som endatil er samfunnsøkonomisk lønnsomt?

Tja, det er i alle fall viktig å vurdere de negative sidene ved kostholdstiltaket nøye. For det første er tiltaket i alle fall ikke lønnsomt landbruksnæringen, og da i særdeleshet husdyrnæringen. Den økonomiske effekten av tiltaket for næringsmiddelindustrien er heller ikke tatt med i regnestykket.

Dernest vil tiltaket innebære en sterk reduksjon i antall beitedyr, med de konsekvensene det har for både kulturlandskap og biologisk mangfold. Allerede i dag er gjengroing på grunn av opphørt eller redusert beiting antatt å påvirke over 400 truede arter negativt. Denne situasjonen vil naturlig nok forsterkes med sterk reduksjon i beitebruk.

En tredje faktor er at dette kan svekke bosettingen i de mange bygdene der det ikke er mulig å erstatte husdyrproduksjonen med annen matproduksjon.

Viktigst er likevel matsikkerheten. Som statssekretær Widar Skogan (KrF) i Landbruks- og matdepartementet ganske riktig påpekte da han sammen med flere andre departementer mottok Klimakur-rapporten, har FN anslått at verdens matproduksjon må øke med 60 prosent innen 2050 for å møte behovet.

I dette ligger det et stort dilemma som må drøftes inngående før vi begynner å brakklegge jordbruksareal i Norge. I vårt karrige land har vi naturgitte forutsetninger for grasbasert matproduksjon. FN oppfordrer da også alle land til å ta i bruk sine tilgjengelige ressurser til matproduksjon, og tilpasse denne til sine naturgitte forhold.

For å sette det hele på spissen, må vi altså velge mellom klimagassutslipp og fortsatt matproduksjon.

Nå skal Klimakur 2030, med alle sine 1000 sider, sendes ut på en bred høring. I løpet av året skal regjeringen legge fram en melding til Stortinget, med sine anbefalinger til politiske vedtak.

Norsk landbruk som sådan, og kjøttproduksjonen i særdeleshet, vil bli et av de heteste temaene i klimadebatten framover.