I Tilbakeblikk-arkivet har vi kun ett eneste bildepar med privat kjøkkenhage. At den ligger så langt nord som ved Varangerfjorden er imidlertid gledelig. Men selvfølgelig burde det vært flere. Det finnes jo fortsatt en del hageentusiaster som dyrker til eget bord. Men, hva med resten av oss! Hvor ble det av alle hager med bed av potet, gulrot og salat. De som før fantes i nesten alle hager, men som nå ses erstattet av plen, trampoline, terrasse og asfalt?

Når kom egentlig kjøkkenhagenes store majoritetskollaps? Hva gjorde at privathusholdningers kollektive vilje til å dyrke til eget bruk gikk så fullstendig av moten? Ble vi for rike for fort? Ble kjøpematen brått for billig? Ble ferien for lang eller lot vi bare utstrakt TV-titting bli synonymt med tidsklemme? Eller viktigst: Mistet vi selvforsyningsgraden da husmødre fikk seg lønnet arbeid ute? Ikke vet jeg. Men jeg tror vi mistet noe vesentlig da oljeformue og privat velstand økte.

I leksikon forklares selvforsyning bant annet slik: når et område produserer like mye av varer og tjenester som det forbruker, men også når en person, en familie eller et gårdsbruk produserer nok mat til å dekke eget forbruk. I dag er det et politisk mål å øke landets selvforsyning av mat. Men ansvaret er i hovedsak overlatt til fiskeriene og våre siste gjenværende bønder.