Reformer som skal reverseres, reformer som settes på pause. Blir det fire tapte år for Kommune-Norge, dette?
Det er ikke jeg som spør, men min kollega i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen. Eller rettere sagt, hun spør egentlig ikke så mye som hun konstaterer. Vegring, reformpause og reversering er det siste landets kommuner og fylker trenger nå, skriver hun.
Aglen peker på at valgresultatet trolig innebærer at bremsene settes på i både kommune- og regionreformen. Senterpartiet vant valget på krav om å reversere disse reformene. Arbeiderpartiet varslet at tiden for de store forlikene med regjeringen er over. Og KrF, partiet som vipper flertallet i Stortinget, fikk seg en trøkk seksten i distriktene og vil neppe bli med på nye djerve reformeventyr sammen med regjeringen. Som Aglen beskriver det: «Med sitt krav om reformpause, lanserte KrF-leder Knut Arild Hareide valgkampens kanskje tristeste nyord.»
Hun om det. For egen del ser jeg langt lysere på utsiktene til en skikkelig pause i reformarbeidet.
Det er ikke feil med vegring dersom en vegrer seg mot en utvikling som går i gal retning. Dette var noe som irriterte meg under valgkampen. Hvis du var mot en av regjeringens mange reformer, var du per definisjon bakstreversk. Hvis du gikk inn for å reversere vedtak du oppriktig mener var gale, er du mot enhver endring. Og er det noe vi virkelig ikke trenger nå, i det moderne Norge, er det bakstreverske politikere uten det som konsulentbransjen så populært omtaler som endringskompetanse.
Hva om reformene rett og slett ikke er så smarte? Vi har altså fått en kommunereform som det er vanskelig å se logikken i, annet enn et overordnet mål om å redusere antall kommuner. Vi fikk en regionreform, som Aglen selv omtaler som en gjøkunge, uten synlige ambisjoner utover å redusere antallet fylker. Hva som skal være formålet med de nye kommunene, hvilke oppgaver de skal utføre, er det knapt snakket om.
Det eneste vi har fått høre, er at robuste kommuner og fylker skal gi oss tjenester av høyere kvalitet, og at lokaldemokratiet blir styrket.
Virkelig? Kan vi i så fall få det dokumentert? Det er altså slik at innbyggerne i små kommuner gjennomgående er mer fornøyd med de kommunale tilbudene enn innbyggerne i store kommuner. Vet ikke bygdefolk sitt eget beste? Og hvordan forklare at færre folkevalgte og færre kommunestyrer gir mer demokrati?
De siste tiårene har vi hatt et rush med reformer. Vi har hatt helsereformer, skolereformer og NAV-reform, for å nevne noen. Om det er noe disse reformprosessene har lært oss, er det at de som regel er langt mer kostbare enn forutsatt, og at de sjelden gir den effektivitetsforbedringen en regnet med.
En annen omstridt reform, politireformen: 126 av politiets tjenestesteder legges ned for å gi publikum mer nærhet til politiet. «Å mer enn halvere antall politidistrikter var altså positivt fordi det i det minste representerte en reform, uavhengig av hva innholdet var og hvordan det gikk», påpeker førsteamanuensis ved NTNU Arve Hjelseth i en kommentar til Aglen på Facebook. En reformpause kunne for eksempel gi statlige og kommunale etater anledning til å fokusere på primæroppgavene, legger han til.
Vi trenger ikke reformer for reformenes egen skyld. Skal vi reformere, bør de ha noen tydelige formål.
Arkitektene bak kommune- og regionreformene har nok satt seg større mål enn de diffuse fyndordene som så langt har preget argumentasjonen. Problemet er at disse større målene i liten grad er uttalt.
En reform som reduserer antall rådhus, kommuneadministrasjoner og fylkesadministrasjoner minner om det som i næringslivet blir omtalt som omstilling. Omstilling som skal redusere antallet ansatte og redusere kostnader.
Det er selvsagt legitim å kutte kostnader i offentlig sektor, men det hadde vært mer redelig av regjeringen å være åpne på at dette er en viktig drivkraft for reformene.
Folk i distriktene må få anledning til å ta til motmæle. De vet hvilken betydning kommunale arbeidsplasser har for bosetting og tjenestetilbud. Da må de få lov til å kjempe for dem, uten å bli beskyldt for å være bakstreverske.