Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Vi vinner VM i kjedelig

Hvorfor er norske produsenter og foredlere av mat så inn i hampen kjedelige? Nå foregår det mye spennende i liten skala i mat-Norge, men de store fortsetter å slå grisen i hodet med noe hardt og sende den gjennom kverna, skriver Per A. Borglund.

En smak av den store verden: I Barcelona er ikke kjøttdeigen like kjønnsløs som i Norge. Når kommer Gildes kvernet ku med smak av ramsløk eller kantarell? Foto: Per A. Borglund
En smak av den store verden: I Barcelona er ikke kjøttdeigen like kjønnsløs som i Norge. Når kommer Gildes kvernet ku med smak av ramsløk eller kantarell? Foto: Per A. Borglund

En gang i blant synes jeg jobben min er litt tung. Og så godt som uten unntak skjer dette når jeg en sjelden gang tar meg noen dager fri og reiser til «utlandet.» Hvor, er ikke så farlig. Det kan være Sverige (til nød), Danmark, Italia, Frankrike eller Spania. For å ta noen av de siste eksemplene på min diskrete virksomhet i utlendighet.

Fri og fri, fru Blom. Det er ikke lett å legge igjen jobben som redaktør i Mat fra Norge når man er ute og farter med de kulinariske følehornene stilt inn på full spiker, og jeg ender ofte opp med å bli sittende å tenke over hva det egentlig er jeg driver med her hjemme. Hvem og hva er det jeg heier på hele tiden? (Nå handler jobben min strengt tatt like mye om å kjefte og smelle, men uten en viss grad av entusiasme i bunnen ville redaktør­gjerningen blitt svært tung.)

For ved synet av de klassiske delikatesseforretningene, mathallene og markedene «nede i Europa» blir det meste vi har å vise fram her i landet ganske stusselig. Selv et lite matmarked i Barcelona får de beste norske lokalmatbutikkene til å ligne på en potetkjeller. Et lørdagsmarked av og med lokale bønder i en knøttliten landsby i Provence får Bondens marked i Oslo til å framstå som noe vi så på bilder fra Øst-Europa for noen år siden. En slakter i Bologna får A. Idsøe i Stavanger til å se ut som en pølsebod. En god pølsebod, men dog.

Enn så lenge prioriterer dagligvarekjedene de gørr kjedelige pakkene med kjøttdeig

Per A. Borglund

Det finnes mange og gode grunner til at disse forskjellene er så store. I land og byer med et innbygger- og kundegrunnlag (ikke minst turister) som er mange ganger så stort som her hjemme er det selvsagt et marked for disse gigantene. Noen steder er det klimatiske grunner til at et marked bugner og fremstår som mer fargerikt enn ett der man selger kålrot og pimpernell. Og ikke minst: Svært mange land og regioner har helt andre tradisjoner for produksjon, foredling og salg av mat enn oss. Det er tross alt ikke mange generasjoner siden nordmenn flest levde av salt sild og poteter. (Samtidig som europeerne koste seg med artisjokker, fete oster, røde viner og silkemyke skinker).

Annonse

Mobiltelefonens «filmrull» var full av de klassiske mathallbildene etter påskens tur til Barcelona, en by kjent som et kulinarisk verdenssentrum. Her var det lubne skinker på rekke og rad, kritthvit klippfisk, lokal sjømat i et nesten ubegripelig utvalg, kyllinger av alle slag, trøffel, vilt, innmat, bakst og modne oster.

Men sjekk hvilket motiv jeg valgte å illustrere denne artikkel med. Joda, dette er kjøttdeig. Formet som burgere eller karbonader, om du vil. Ta deg nå noen sekunders pause for å rekapitulere våre hjemlige kjøttdisker. Der er det (mildt sagt) også mye kjøttdeig, men i hvor mange varianter? Den «vanlige», selvsagt. Og kanskje litt karbonadedeig. Det er mulig du finner litt kvernet gris, og muligens en tilsvarende kylling. Du finner neppe kjøttdeig av lam, med mindre du oppsøker noen av kjøttbransjens utsalg i elitedivisjonen.

Det er her jeg nærmer meg mitt smule poeng denne gang. Hvorfor er norske produsenter og foredlere av mat så inn i hampen kjedelige? Nå foregår det mye spennende i liten skala i mat-Norge, men de store fortsetter å slå grisen i hodet med noe hardt og sende den gjennom kverna. Nå er jeg omtrent like stødig i spansk som jeg er til beins etter en lang dag med cava og cervesa i Barcelona, men jeg greier inntil videre å telle meg fram til 19 smaksvarianter av malt kjøtt bare på dette ene bildet. Jeg lurer på hva min gode venn Frode Kristensen i Matmerk mener om en burger med smak av gin og tonic? Kan jeg friste med en kjøttpuck fylt med foie gras eller spinat? Kunne det passe med en touch av roque­fort eller trompetsopp?

Den som ikke nå har skjønt hva jeg mener, gjør det trolig aldri.

Tilbake til den norske hverdagen. Jeg har akkurat sendt et nytt magasin til trykk, der ett av innholdselementene er den gode nyheten om at Myklebust Hvalprodukter er blitt tildelt Matmerks hedersbetegnelse Spesialitet. Mørnet biff av hval skal i følge juryen være «i en helt egen klasse.»

Det tviler jeg ikke på, samtidig som jeg vet at dette er et produkt som nesten ikke en kjeft greier å få tak i. Enn så lenge prioriterer dagligvarekjedene de gørr kjedelige pakkene med kjøttdeig. Matvarer med unik smak som følge av et godt håndverk er stadig taperen i våre egne butikker.

Det er mitt beste argument for å holde meg mest mulig på hjemmebane og kjempe videre.

Neste artikkel

Suksess for årets lammesesong